Trenger vi de rike?

I økonomi og historie er det mer skepsis mot de rike enn mange kanskje tror.

Luksusbil foran luksusbolig
Foto: Anastase Maragos/Unsplash
Foto av Kalle Moene
Kalle Moene
Foto: UiO

Kronikken er skrevet av Kalle Moene.  Den ble først publisert i Dagens næringsling 10. september. 

Trolig trenger vi alle, også de rike. Men kanskje vi ikke trenger de like mye som før? Kanskje det er en stor forskjell på å bli rik og å være født rik? Kanskje marked og konkurranse blir viktigere, men fungerer dårligere – med mange rike og mektige?

Disse ledende spørsmålene er i det minste inntrykk en kan få av klassiske bidrag i økonomisk teori og historie. Noen av bidragene viser mer skepsis til de rike enn en kanskje skulle tro. Adam Smith, for eksempel, beskrev hvordan moralen vår var korrumpert av en beundring av de rike og mektige, og av en motsvarende forakt for de fattige og maktesløse (i «Moral Sentiments» fra 1759).

I «Wealth of Nations» fra 1776 viste han hvordan rike landeiere får de høye inntektene sine uten at det koster dem hverken arbeidsinnsats, omtanke, eller planlagte prosjekter. Lettheten i de rikes liv gjør dem derfor ikke bare ignorante, hevdet Smith, men også ute av stand til å resonnere klart og til å forstå konsekvensene av offentlig politikk. Arbeidsfolk, derimot, hadde for dårlige kår, for lange arbeidsdager og for lite utdannelse til å gjøre seg gjeldende i styre og stell.

Kapitalistene var de foretaksomme og informerte. De forstår økonomi og samfunn, sa Smith, men har interesser i strid med flertallet i samfunnet. Derfor må ethvert forslag fra kapitaleierne betraktes med den største skepsis, advarte han. De er menn «who have generally an interest to deceive and even oppress the public, and who accordingly have, upon many occasions, both deceived and oppressed it». Markeder og konkurranse var avgjørende for å temme de rike og mektiges interesser.

Trekvart århundre senere uttrykte John Stuart Mill en lignende skepsis. Han anbefalte progressiv arveskatt for å spre konsentrasjonen av formue og inntekt.

Men trenger vi ikke de rikes formue, initiativ og innovasjoner? Her gir økonomiske historikere som David Landes og Robert Allen nyanser som strider mot den rådende ideologi.

For eksempel, mange av de store oppfinnelsene under den industrielle revolusjon kom fra folk i middelklassen og arbeiderklassen. Knappheten på kapital var riktignok påtrengende. Kapitalismen vokste derfor frem i en allianse mellom talent og kapital – sjelden kombinert i samme person. Tvert om, en bedriftseier ble ikke kapitalist fordi han var en dyktig næringslivsleder, han ble oftere næringslivsleder fordi han var en rik kapitalist.

Historikerne viser også at produktivitetsveksten under kapitalismen ikke bare er et resultat av spektakulære oppfinnelser, men like mye av gradvise forbedringer av teknologi og organisering, der alle som deltar bidrar.

Hva med de rikes nøysomhet og sparing? 250 år med sosial mobilitet i Europa viser at noen har spart for å klatre opp, mens andre har hatt et voldsomt overforbruk for å melde sin ankomst der oppe.

Historisk har overforbruk vært bevis på kredittverdighet og klasse. I dag er det en livsstil i toppen av inntektsfordelingen. De rike som samfunnets sparemaskiner ser da ut til å bli en mer kostbar ordning jo høyere ulikheten er. Har vi råd til så mange rike? Kan vi ikke spare og investere på mer effektive måter enn gjennom en rik overklasse?

John Maynard Keynes er inne på slike spørsmål i den lite leste avslutningen av hans «General Theory» fra 1936. Siden investeringer i hans teori øker samlet inntekt som så leder til sparing, faller rentenistenes samfunnsoppgave bort. De rikes tilbakeholdte inntekt («absistens») har hemmet, snarere enn stimulert, den økonomiske veksten, ifølge Keynes. «One of the chief justifications of great inequality is, therefore, removed.» Konklusjonen hans var at moderne kreditt og finans erstatter de rikes rolle.

Både Smith, Mill og Keynes så like klart som de økonomiske historikerne behovet for noe ulikhet i en markedsøkonomi. Men de så også faren ved høy formueskonsentrasjon som kunne svekke marked og konkurranse.

I lys av dette var det oppsiktsvekkende å observere hvordan krisepakkene under pandemien ble utformet her hjemme. Tiår med snakk om ulikhet og maktkonsentrasjon fikk ingen følger for tiltakene, hverken i regjeringen eller på Stortinget. Det var mange måter å utforme krisepolitikken på som i realiteten ville ledet til spredning av formue.

Så, trenger vi de rike? Gjennom krisetiltakene svarte myndighetene et klart ja. Det som kanskje var århundrets mulighet til mindre formueskonsentrasjon, ble ikke utnyttet. I stedet satte de likhetstegn mellom å redde næringslivet og å redde de rikeste eierne fra betydelige tap.

Publisert 13. sep. 2021 15:13 - Sist endret 7. okt. 2021 14:21