Astrup leker med ord

Mener Nikolai Astrup at prisstigningen på en bolig er boligens kapital inntil den selges?

Byggearbeid Barcode Oslo
Foto: Uwe Hensel/Unsplash

Innlegget er skrevet av Gaute Torsvik og Magne Mogstad, (University of Chicago). Det ble først publisert i Dagens næringsliv 2. september. 

Professor Gaute Torsvik
Gaute Torsvik
Foto: UiO
​​​​​

Økonomisk ulikhet er blitt et sentralt tema i valgkampen. Vi synes ikke siste bidrag fra Nikolai Astrup i DN 1. september er spesielt opplysende.

Hvor mye økonomisk ulikhet vi er villige til å akseptere i et samfunn, er dypest sett et ideologisk – politisk – spørsmål, og her er selvsagt Astrup berettiget til ha å sine egne oppfatninger. Men han er ikke berettiget til å ha egne fakta om økonomisk ulikhet.

Et ankepunkt mot Astrup er hans kreative bruk av begrepet progressivitet i skattesystemet. Ifølge Astrup er skattesystemet progressivt dersom de rike betaler mer av den totale skatteinntekten enn de fattige. Det stemmer ikke.

Et skattesystem karakterisert som progressivt dersom andelen av inntekten man betaler i skatt, øker med inntekten.

Analysen fra Aaberge og Vestad fra 2020 indikerer at skattesystemet i praksis ikke er progressivt på toppen av inntektsfordelingen. Deres analyse viser at de aller rikeste i Norge har betalt vesentlig mindre andel av sin totale inntekt i skatt i perioden 2001 til 2018 enn for eksempel arbeidere med høye lønnsinntekter.

Astrups lek med ord endrer ikke dette.

Et annet ankepunkt mot Astrups innlegg er at han tåkelegger hvem som eier overskuddet i en bedrift. Et sentralt prinsipp i en markedsøkonomi er at eierne av en bedrift bestemmer over – eier – overskuddet som blir produsert der. Det er overraskende at høyremannen Astrup er av en annen oppfatning.

Astrup hevder at «inntekter opptjent i et selskap er selskapets kapital inntil det utbetales til aksjonær». Denne påstanden er i beste fall kreativ bokføring. Hvem eier selskapet om det ikke er aksjonærene?

Mener Astrup at prisstigningen på en bolig er boligens kapital inntil den selges?

Selskaper og boliger er kapital. Kapital eies av personer, ikke av kapitalen selv.

En mulig tolkning av Astrups påstand er at han mener, i likhet med Gunnar Stavrum i Nettavisen, at minoritetsaksjonærer mangler råderett over selskapets overskudd, siden de ikke bestemmer når og hvor mye som tas i utbytte. Dette argumentet ser imidlertid bort ifra at tilbakeholdt overskudd gjenspeiles i verdsettingen av selskapet og dermed verdien til aksjene.

Alle aksjonærer kan derfor realisere eventuelle tilbakeholdte overskudd ved å selge sine aksjer.

Astrups avslutning av kronikken står i stil med resten av innholdet: «Norge er et paradis der de som har mest fra før, betaler mye skatt». Store ord, lite innhold.

Det er hverken særlig innsiktsfullt eller overraskende at en mangemillionær med statsrådspost synes landet han lever i minner om paradis på jord. For oss – både som velgere og fagøkonomer – hadde det vært langt mer opplysende om Astrup hadde benyttet anledningen til å forklare viktige politiske vurderinger og avveininger omkring nivået på og kildene til økonomisk ulikhet.

Det finnes mange årsaker til økonomisk ulikhet, og noen er nødvendige for å utnytte økonomiske ressurser effektivt. For dem av oss som ikke tror på utopien om at folk yter etter evne selv om de bare får etter behov, er økonomiske incentiver sentrale. De sikrer en bedre allokering av økonomiske ressurser nettopp fordi de gir noe ekstra til de som yter og får til noe ekstra.

Denne typen økonomisk ulikhet kan vi ikke kvitte oss med uten at det koster i form av tapt produksjon.

Andre kilder til økonomisk ulikhet er mindre produktive, slik som kompansjonsordningen for kapitaleierne gjennom koronapandemien.

Økonomisk politikk påvirker ikke bare graden av ulikhet, men også hvilken type ulikhet vi får i Norge; produktiv ulikhet som følge av økonomiske incentiver, eller uproduktiv ulikhet basert på hvem som får sugerøret sitt lengst ned i statskassen.

Det offentlige ordskiftet hadde tjent på at Astrup og andre politikere klargjorde deres syn på slik politikk, istedenfor å leke med ord og drive med kreativ bokføring.

Publisert 6. sep. 2021 09:46 - Sist endret 7. okt. 2021 12:34