Oljeskatteforslaget er et steg i riktig retning

For alle som nå tar til orde for å bremse oljevirksomheten, vil det trolig være et minstekrav at skattesystemet ikke motiverer til ekstra investeringer. Det nye forslaget oppnår dette.

Utsnitt av oljeanlegg
Professor emeritus Diderik Lund
Diderik Lund
Foto: UiO

Innlegget er skrevet av Diderik Lund og Knut Einar Rosendahl (NMBU). Det ble først publisert i Dagens næringsliv 2. september.

Forslagene fra Finansdepartementet 31. august om endringer i skatten for olje og gass er et skritt i riktig retning. Særskatten vil bli et nøytralt tillegg til selskapsskatten. Det vil si at hvis et prosjekt er lønnsomt for selskapene under bare selskapsskatt, vil det bli lønnsomt under kombinasjonen av selskaps- og særskatt.

Omvendt, hvis det er ulønnsomt under selskapsskatt, vil det også bli ulønnsomt under denne kombinasjonen.

Investeringskostnader skal etter forslaget bli trukket fra umiddelbart i skattegrunnlaget. Under systemet som gjaldt frem til 2020, var fradragene for investeringer spredt ut i tid som avskrivninger. For å kompensere for denne tidsforskyvningen ble det gitt fradrag i særskatt for en såkalt friinntekt, som enkelt fortalt betyr at investeringskostnadene kan avskrives mer enn 100 prosent.

Det var uenighet om fradragene dermed var mindre eller mer verdt enn ved umiddelbar utgiftsføring. Det er gunstig at denne uenigheten nå blir irrelevant.

I juni i fjor vedtok Stortinget en midlertidig endring som ga vesentlig gunstigere fradrag, både umiddelbar utgiftsføring og økt friinntekt i særskatten. Dette motiverer selskapene til å investere mer enn de ville ha gjort uten skatt. Det kan dreie seg om hele prosjekter, eller om at prosjekter blir skalert opp mer enn ellers.

Det nye forslaget rokker ikke ved de midlertidige endringene fra i fjor.

Det er viktig å merke seg at systemet fra 2020 har betydning i mange år fremover. Det gjelder blant annet investering frem til utvinningsstart i alle nye prosjekter der plan for utbygging og drift blir levert til godkjennelse innen utløpet av 2022. Disse skal så godkjennes og kan ha investeringer fra 2024 til cirka 2028 før utvinning starter.

Det er grunn til å frykte en opphopning av prosjekter før fristen i desember 2022. Dette er i seg selv skadelig, og det øker andelen investeringer som kommer inn under den midlertidige ordningen.

For selskap som bare driver leting, og som ennå ikke har inntekter, vil staten etter det nye forslaget bære en mindre andel av letekostnadene enn før. Det dreier seg om 71,8 prosent, men med ett års forsinkelse, altså rundt 70 prosent i nåverdi. I tillegg kommer 6,2 prosent via redusert selskapsskatt, men bare hvis og når selskapene etter hvert får inntekter, og de får ingen rentekompensasjon for forsinkelsen. Dermed blir incentivene til å lete lavere enn om det ikke hadde vært noen skatt, siden marginal skatt på inntekt fortsatt blir 78 prosent.

Dette innebærer formell likebehandling med selskaper ellers i økonomien, som ikke har hatt en ordning på linje med leterefusjonsordningen.

For alle som nå tar til orde for å bremse oljevirksomheten, vil det trolig være et minstekrav at skattesystemet ikke motiverer til ekstra investeringer. Forslaget oppnår dette.

For å bremse aktiviteten ut over det som skyldes vanlig selskapsskatt, trengs andre virkemidler. De kan rette seg mot tildeling av lisenser, men noe kan også oppnås gjennom å legge på en produksjonsavgift (også kalt omstillingsavgift) ved siden av det nøytrale skattesystemet. Det vil si en avgift på brutto produksjonsverdi eller per enhet som produseres.

En slik avgift, som kan skille mellom olje og gass, vil bidra til å hindre utvinning som bare er så vidt lønnsom når man ser bort fra klimakonsekvensene.

Publisert 7. sep. 2021 16:46 - Sist endret 7. okt. 2021 12:47