Kan karbontoll redde verden?

Hvis de ikke betaler CO2-avgift, kan vi belaste gratispassasjerene med karbontoll. Hadde det bare vært så enkelt!

Fabrikk med flere piper som slipper ut røyk

Kronikken er skrevet av Andreas Moxnes. Den ble først publisert i Finansavisen 27. august. 

Professor Steinar Holden
Andreas Moxnes
Foto: UiO

Hvordan kan vi få ned globale CO2-utslipp uten at de negative konsekvensene for levestandard blir altfor store? I disse valgkamptider diskuteres det heftig blant både politikere og økonomer om Norge bør avslutte oljeleting og -produksjon, hva utslippseffekten av dette er, og hvor smertefull omstillingen vil bli for norsk økonomi.

Et annet, og etter min mening mye mer betydningsfullt forslag, kom fra EU-kommisjonen denne sommeren. Vi kan lære oss akronymet først som sist: CBAM – Carbon Border Adjustment Mechanism.

Gratispassasjerene ødelegger

CBAM er et forsøk på å løse det såkalte gratispassasjerproblemet i klimasaken. De fleste økonomer en enige om at en global pris på CO2 vil være den beste måten å få utslippene ned på. Men å få hele verden med på dette har så langt ikke lykkes. Resultatet blir at forurensende industri vil flytte fra land med CO2-avgift til land uten CO2-avgift (gratispassasjeren). Utslippsreduksjonen av en CO2-avgift i et enkeltland blir derfor mye lavere enn det den ellers ville blitt.

Fremstående økonomer, inkludert nobelprisvinneren William Nordhaus, argumenterte i en artikkel fra 2015 for at en såkalt klima-klubb kan løse gratispassasjerproblemet. Ideen er å etablere en klubb der medlemmene har en pris på CO2. I tillegg innføres det toll på importerte forurensende produkter (karbontoll) fra land som ikke selv har en CO2-avgift. Utenforland står derfor overfor et dilemma: skal de fortsette uten CO2-avgift, men betale høye tollsatser for å eksportere til klimaklubben? Eller skal de selv innføre en CO2-avgift, og slippe å betale tollen? Det siste alternativet kan være attraktivt, fordi landet da selv vil beholde avgiftskronene, mens det første alternativet innebærer at klimaklubben innkasserer pengene.

EU for lite alene

Forskning av blant andre Farrokhi og Lashkaripour (2021) tyder på at, hvis klubben er stor nok, og karbontollen høy nok, så kan kostnadene ved å stå utenfor bli så høye, at selv motvillige land vil bli medlem av klubben. På denne måten kan man derfor tvinge fram en global CO2-avgift.

Dette er essensen i CBAM, men foreløpig er forslaget i praksis langt fra Nordhaus’ ønskedrøm.

For det første: det viktigste med en klimaklubb er at kostnadene ved å stå utenfor er så høye at alle etter hvert blir med. EU utgjør om lag 15 prosent av global BNP, og det er ikke åpenbart at EU alene kan tvinge fram endringer blant utenforland. En klimaklubb med både EU og USA ville trolig vært langt mer effektivt. I tillegg er det foreløpig relativt få næringer som omfattes av CBAM (elektrisitet, sement, gjødsel, stål og aluminium).

Byråkratisk mareritt

For det andre kan systemet lett bli et byråkratisk mareritt. Hvordan skal man måle klimaavtrykket til en næring eller foretak i et utenforland? Skal man inkludere utslippene fra alle underleverandørene også? Og hvordan skal man unngå at utslippstall manipuleres?

For det tredje er det en risiko for at CBAM blir stemplet som gammeldags proteksjonistisk handelspolitikk. Australia og India, som begge eksporterer mye til EU, har allerede kritisert forslaget for å være diskriminerende og i konflikt med prinsippene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). I så fall kan utfallet bli at utenforland gjengjelder med sine egne tollsatser mot EU (og Norge), noe som i verste fall kan eskalere til en full handelskrig.

For det fjerde synes det å være mange måter å omgå systemet på. Utenforland kan for eksempel eksportere relativt grønne produkter til EU, men fortsette med eksport av forurensende produkter til andre land. Globale verdikjeder bidrar også til uendelige muligheter for å unngå tollsatsene. Ta en europeisk bilprodusent som tidligere importerte russisk stål (som er omfattet av CBAM) for å lage et bilkarosseri. Produsenten kan unngå karbontollen ved å importere hele bilkarosseriet fra Russland (som ikke er omfattet at CBAM) - i stedet for å importere stål og videreforedle det i EU.

Høylytt lobby

Sist, men ikke minst, klager allerede europeisk, og norsk, industri høylytt over forslaget. I Norge er Senterpartiet ifølge NRKs Urix enig med lobbyistene og varsler at «klimatollen kan i verste fall føre til omfattende industridød i Norge». Årsaken er at industrien i dag nyter godt av gratis klimakvoter. Gratiskvotene var ment å motvirke at utenlandske produsenter skulle ha en konkurransefordel i forhold til europeiske produsenter. Med innføringen av CBAM vil gratiskvotene fases ut, fordi konkurransefordelen til utenlandske produsenter blir eliminert når de pålegges karbontoll.

Samlet sett er det derfor mye som tyder på at første utgave av CBAM kanskje ikke vil redde verden. Mye vil avhenge av de små praktiske detaljene i lovforslaget, hvor høy karbontollen skal være, og om flere næringer etter hvert vil omfattes av systemet. Samtidig er forslaget et viktig første skritt mot en politikk som på sikt kan føre til mange økonomers våte drøm: en global pris på CO2. Jeg ser fram til å lese det endelige lovforslaget fra EU-parlamentet.  

Publisert 1. sep. 2021 14:13 - Sist endret 23. sep. 2021 10:26