Hvordan virker formuesskatten?

Bildet kan inneholde: mynt, valuta, penger, håndtering av penger, penger.
Foto av Thor Olav Thoresen
Thor Olav Thoresen
Foto: UiO

Kronikken er skrevet av Thor Olav Thoresen og Marius A. K. Ring (University of Texas). Den ble først publisert i Aftenposten 7. august. 

Det er mange meninger om formuesskatten i innledningen til valgkampen. I et prosjekt i regi av Norges forskningsråd studerer vi hvordan formuesskatten virker på fordeling og økonomisk effektivitet. Her er noen av funnene våre så langt.

Formuesskatten er nå kun i bruk i en håndfull land. I flere tiår har mange land fjernet den, som for eksempel Sverige i 2008. Det siste tiåret har det derimot vært økt interesse for å skattlegge formue, til og med i land som USA.

Det som er spesielt med formuesskatten, er at den avhenger av størrelsen på formuen. Det vil si av en beholdning og ikke av hvor mye inntekt kapitalen genererer, eller hvor mye utbytte en tar ut.

I noen land går debatten om den politiske innflytelsen formue kan gi. Formuesskatt kan begrense formuen til de aller rikeste og dermed utligne skjevheter i makt.

I Norge er man mer opptatt av avveiningen mellom omfordeling og økonomisk vekst. For eksempel kan samfunnet nyte godt av å inndra omtrent 15 milliarder kroner til ulike formål. Dette må imidlertid veies opp mot potensielle kostnader. For hva skjer når man endrer folks spareincentiver og bedrifters tilgang på kapital?

Sparer man mer eller mindre?

en analyse ser vi på om formuesskatten påvirker folks sparing. Økonomisk teori tilsier at det er uklart om folk sparer mer eller mindre på grunn av formuesskatten.

På den ene siden gjør formuesskatten det relativt mindre attraktivt å spare enn å konsumere mer, noe som reduserer sparing. Økonomer kaller dette substitusjon.

På den andre siden kan skatten motivere dem som ønsker å opprettholde et visst forbruk, til å spare mer. Dette er fordi en høy formuesskatt krever mer sparing for å opprettholde fremtidig kjøpekraft. Den økte sparingen kaller man inntektseffekten.

Økonomer antar ofte at substitusjonseffekten er sterkere enn inntektseffekten. Men når vi ser på effekter før og etter en endring i verdsettelsesreglene i den norske formuesskatten i 2010, ser vi at økt formuesskatt fører til at folk faktisk sparer noe mer, ikke mindre.

Disse resultatene går dermed imot den eksisterende antagelsen om at formuesskatten reduserer incentivene til å spare. Den underliggende mekanismen kan være at disse personene vil jobbe mer eller lenger når skatten øker, for å kunne opprettholde forbruket sitt over tid.

Selskaper og likviditet

en annen analyse belyser vi problematikken rundt kapitaltilgang for bedrifter. Først litt bakgrunn: De fleste skatter beregnes ut fra inntektsstrømmer. For eksempel betaler husholdninger 22 prosent skatt på avkastningen på bankkontoen, og bedrifter betaler 22 prosent skatt på deres netto årsresultat.

Formuesskatten er annerledes. Den skattlegger beholdningen av kapital og ikke avkastningen som beholdningen genererer. Det kan da oppstå tilfeller hvor bedriftseiere må betale en del i skatt selv om bedriften akkurat det året har et negativt resultat og eierne ikke kan ta ut noe nevneverdig utbytte.

Dette er ett av de potensielle problemene ved formuesskatten som det ofte vises til: Eiere mangler likviditet til å betale formuesskatt. I en av våre analyser ønsket vi å undersøke nærmere hvor utbredt dette problemet er.

Blant selskapene som er eid av en husholdning, har 99 prosent av eierne en skattebelastning som er mindre enn 2,5 prosent av inntektene til firmaet. Vi kan ikke utelukke at noen eiere strever med å finne inntekter til å betale formuesskatten, men våre tall sannsynliggjør at dette ikke er utbredt.

I den grad skattebelastningen er høy for noen bedrifter, er dette hovedsakelig eldre bedrifter. Våre analyser indikerer derfor at negative effekter av formuesskatten via mangel på likviditet ikke er særlig vanlig.

Men det er behov for mer forskning på dette feltet. Det inkluderer at man ser på et bredere utvalg av selskaper med mer kompliserte eierforhold.

Fordelingseffekter

Vi har også sett nærmere på inntektene til dem som betaler formuesskatt. Der da formuesskatten som en del av det totale skattesystemet vi ser på. Derfor måler vi fordelingseffektene hovedsakelig mot inntekt og ikke formue.

Som forventet virker formuesskatten omfordelende med hensyn til total formue (som ikke er det samme som skattbar formue). Men vi ser primært på om den supplerer fordelingseffektene til inntektsskattesystemet.

Hovedregelen er at folk med høy formue også har høy inntekt. Men når vi ser nærmere på hvordan formuesskatten fordeler seg på inntekt i ett enkelt år, trer et særskilt mønster frem. Som for inntektsskatten er det folk med høy inntekt som også betaler mest formuesskatt.

Men det som særlig skiller fordelingen av formuesskatt fra fordelingen av inntektsskatt, er at det er mange med lav inntekt som betaler formuesskatt. Personene med de 10 prosent laveste årlige inntektene betaler i gjennomsnitt en nesten like høy andel av bruttoinntekten sin i formuesskatt som de 10 prosent rikeste.

I gruppen med lav inntekt som betaler formuesskatt, finner vi både pensjonister, næringsdrivende og lønnstagere. En viktig årsak til at personene har lav inntekt, er omsetningstap, for eksempel fra tap i aksjemarkedet.

Med andre ord: Personer kan ha lav inntekt på grunn av «et dårlig år», men samtidig betale formuesskatt. Vi har derfor målt formuesskattens fordeling mot inntekt over livsløpet. Når man ser formuesskatten i forhold til familiens inntekt over livsløpet, betales formuesskatten i stor grad av dem med høy inntekt.

Det er også andre effekter av formuesskatten som vi ikke har tatt med her. Dette kan være effekter på skatteunndragelser. Vår konklusjon så langt er at resultatene peker i retning av at formuesskatten har relativt gunstige fordelingseffekter og lite effektivitetstap.

 

Publisert 10. aug. 2021 10:00 - Sist endret 9. sep. 2021 10:56