Monopol kan gi økt konkurranse

Ulikhetsdebatten dreier seg for mye om skatt og for lite om lønnsdannelse, fagorganisering og spredning av eierskap.

Monopolspill
Foto av Kalle Moene
Kalle Moene
Foto: UiO

Kronikken er skrevet av Kalle Moene.  Den ble først publisert i Dagens næringsling 6. august. 

Sett utenfra, særlig fra anglosaksiske land, er norske politiske partier overraskende positive til fagorganisering – også på høyresiden. Venstre, KrF og Frp er riktignok litt uklare, men likevel, positive i sin støtte. Høyre uttrykker seg direkte fagforeningsvennlig når partiet vil sikre en høy organisasjonsgrad.

Alt dette står i kontrast til hva høyresiden sier i andre land. I USA, for eksempel, påstår konservative at fagforeningene er karteller som begrenser jobbskaping og ødelegger økonomien. Fagforeningene tjener medlemmenes snevre interesser, heter det gjerne, men påfører forbrukere og eiere store kostnader.

Noe av forskjellen i holdninger dreier seg trolig om ulike erfaringer.

For det første bruker vi samme ord for organisasjoner som er svært forskjellige på tvers av land. I Norge er fagbevegelsen en demokratisk organisering innenfra. I USA er fagforeninger mer å sammenlignes med konsulentfirma som kommer utenfra. For det andre er virkningene av fagorganisering avhengig av hvordan lønnsdannelsen foregår – om det er samarbeid og koordinering, eller ikke.

En høy grad av koordinering på tvers av bedrifter, bransjer og yrker ser ut til å gi lønnsmoderasjon snarere enn høyere lønn. Samarbeidet ser ut til å styrke konkurranseevnen og sikre sysselsettingen. Interessene i næringer som er utsatt for internasjonal konkurranse står sentralt.

Kinas nylige inntreden på verdensmarkedet kan illustrere hvordan koordineringen faktisk virker. Erling Barth, Henning Finseraas, Anders Kjelsrud og jeg har akkurat gjort ferdig en inngående studie av hvordan kinasjokket påvirket sysselsetting og produksjon i ulike regioner i 13 europeiske land. Vi legger vekt på hvor utsatt de enkelte regionene i hvert land er for importkonkurranse fra Kina og på hvordan lønnsdannelsen er organisert i det landet som regionene tilhører.

Vi finner et interessant mønster av kausale sammenhenger. I land med ukoordinert lønnsdannelse finner vi at de regionene som er mest utsatt for importkonkurranse, får et klart fall i sysselsettingen. I land med lønnskoordinering finner vi derimot at like utsatte regioner får nesten ingen sysselsettingsreduksjon.

Mekanismen er klar. Når fagforeninger i skjermede og i konkurranseutsatte sektorer koordinerer lønnsfastsettelsen, legger de vekt på avhengigheten mellom næringene. Skjermede virksomheter produserer også noe som konkurranseutsatte virksomheter er avhengige av og prisene de må betale er avgjørende. Fagforeningene tar hensyn til slike indirekte virkninger. De går inn for lønnsmoderasjon også i skjermede næringer for å bidra til økt internasjonal konkurranseevne for hele økonomien. Kort sagt, frontfagsmodellen virker ikke bare i Norge, men i mange europeiske land.

Effektene er store. I land uten koordinering kan samlet sysselsetting i utsatte regioner falle med nesten to prosentpoeng på grunn av kinasjokket, mens regioner med koordinering nesten ikke har sysselsettingsreduksjon.

Resultatene våre bidrar til å besvare spørsmål som tidligere forskning har etterlatt seg. Flere undersøkelser har vist at sysselsettingsreduksjonen i land som er like utsatt for konkurranse fra Kina, varierer sterkt. Vi viser at disse forskjellene kan forklares med graden av koordinering og samarbeid i lønnsdannelsen.

De empiriske og teoretiske resultatene våre illustrerer hvordan sosial organisering kan gi økt konkurransekraft. Det som tilsynelatende ser ut som et monopollignende kartell, slik amerikanerne tror, gir i realiteten økt konkurranse og økt evne til å konkurrere på verdensmarkedet.

Koordineringen stabiliserer sysselsettingen og gir derved en form for implisitt forsikring mot arbeidsløshet spesielt i små åpne økonomier. Den bidrar også til at store grupper i arbeidsmarkedet kan få betydelige deler av gevinstene av fri handel og globalisering.

Koordineringen bidrar til en egalitær utvikling med små forskjeller i lønn og sysselsetting mellom arbeidstagergrupper – selv om det noen ganger kan bli vanskelig å foreta nødvendige justeringer av de relative lønningene. Sykepleiere og lærere vet alt om dette.

Koordineringen i lønnsdannelsen kan også bidra til økt ulikhet mellom eiere og ansatte. Kapitaleierne er blant dem som tjener mest på lønnsmoderasjonen som øker konkurranseevnen og samlet sysselsetting.

Derfor er det kanskje merkelig at det er så lite diskusjon både i valgkampen og ellers av mulige ordninger for å kompensere de ansatte for lønnsmoderasjonen. Det kan skje ved å gi arbeidstagerne økte andeler av de overskuddene som lønnsmoderasjonen bidrar til enten ved direkte deling eller gjennom eierandeler i virksomheten.

Ulikhetsdebatten i Norge dreier seg kanskje for mye om skatt og for lite om lønnsdannelse, fagorganisering og spredning av eierskap. Det er en lang meny av uprøvde muligheter, men ingen diskusjon.

 

Publisert 9. aug. 2021 07:00 - Sist endret 9. sep. 2021 10:38