Industrieventyr for de mange og for de få

God næringspolitikk kan bidra til nye norske industrieventyr. Samtidig vil valg av næringspolitikk avgjøre om det blir et eventyr for de få eller for det store vi.

Oppdrettsmerder
Foto: Gerd Meissner/Pixabay

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe. Den ble først publisert i Dagens næringsliv 5. august. 

Foto av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe
Foto: UiO

Valgkampen har igjen satt næringspolitikk på dagsordenen: Hvilken rolle skal staten spille, og hvor aktiv skal staten være? Som velger og som fagperson skulle jeg ønske at den politiske debatten kunne bli mer opplysende og litt mindre full av retorikk om hvor mye stat. Statens rolle i norsk næringsutvikling er betydelig – og det har den vært i hele mitt voksne liv, uavhengig av regjeringens farge.

Mer interessant enn graden av stat er hva vi skal kreve av næringspolitikken. Den relativt lite politisk kontroversielle målsetningen for næringspolitikken er at den skal bidra til høyest mulig verdiskaping gitt samfunnets tilgang på arbeidskraft, kapital og naturressurser. Men vi er ikke bare opptatt av høyest mulig verdiskaping. Vi bryr oss også om fordeling. Derfor trenger vi å diskutere og øke vår bevissthet rundt fordelingseffekter av ulike næringspolitiske valg.

Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen brukte tidligere i sommer oljenæringen og laksenæringen som eksempler på ulike næringspolitiske tilnærminger: oljenæringen som et eksempel på en næring med mye statlig styring og eierskap, og laksenæringen som eksempel på en næring bygget på grasrotinitiativ uten noe Statlaks.

Men de to næringene har faktisk ganske mye til felles hva angår statlig involvering. Området der de virkelig skiller seg fra hverandre, knytter seg til hvordan verdiskapingen fordeles – og det er resultatet av næringspolitiske valg.

Både oljeutvinning og lakseoppdrett krever konsesjoner. Staten gir konsesjoner til å utvinne olje og sette ut merder. Det er naturlig da begge virksomheter benytter fellesskapets sjø. Oppdrettsloven kom allerede i 1973. Rammeverket for konsesjonstildeling bar preg av detaljregulering av produksjonsvolum, og speilte at oppdrett ble ansett som en attåtnæring i kystdistriktene.

På 80-tallet ble næringen gjenstand for liberalisering, og ideen var at produksjonen skulle reguleres av markedet og bedriftene. Men rundt 1990 ble næringen møtt med anklager om dumping i EU og USA. De betente handelskonfliktene ble møtt med ytterligere produksjonsregulering, og kulminerte i det såkalte «lakseberget» på 34.000 tonn og en rekke konkurser. Staten gikk inn med et rentefritt lån på nær en halv milliard til det nye selskapet Rød Fisk AS, som overtok lakseberget. Lånet ble senere ettergitt.

På samme måte som i oljenæringen så har staten spilt en aktiv rolle i havbruksnæringen fra begynnelsen av. Det har skjedd gjennom regulering, gjennom støtte til FoU, gjennom Statens Nærings- og distriktsutviklings fond, gjennom utviklingstillatelser og som eier av Statkorn Holding – bedre kjent som fôrselskapet Cermaq.

Men havbruk skiller seg fra andre næringer når det gjelder hvordan verdiskapingen er blitt fordelt. Konsesjoner til å drive havbruk er evigvarende. Majoriteten av dem ble gitt ut vederlagsfritt før år 2000. På begynnelsen av 90-tallet var de fordelt på om lag 650 selskaper. I 2019 var disse blitt til rundt 100 selskaper. 50 prosent av produksjonskapasiteten eies i dag av fire selskaper.

Konsolideringen har vært vesentlig for å bedre produktiviteten i næringen. Men den har samtidig gitt næringen en helt annen struktur enn da staten delte ut konsesjoner vederlagsfritt. Den har gått fra å være en attåtnæring til en global milliardindustri med 30–40 prosent utenlandsk eierskap.

Like slående er fordelingen av verdiskapingen internt i bedriftene i havbruksnæringen. I perioden 1984–1994 tilfalt 70 prosent av verdiskapingen i havbruksnæringen arbeidstagerne. I 2017 fikk de kun 20 prosent, mens arbeidstagerne i industrien fikk 70 prosent. I perioden fra 2008 til 2017 var den gjennomsnittlige avkastningen på kapital i havbrukssektoren på 18 prosent, mens gjennomsnittet for industrien var seks prosent.

Den berømte kaken deles med andre ord ganske så annerledes i havbruksnæringen enn i andre næringer. Forklaringen er ganske enkel. Avkastningen på konsesjonene fra staten har økt kraftig. Grunnrenten knyttet til disse konsesjonene har kommet til syne gjennom ekstraordinær høy kapitalavkastning.

Valg av nærings- og skattepolitikk gjorde at vi aldri fikk oljebaroner. Men vi har fått noen sterke laksebaroner som nå setter sitt preg på valgkampen. Norge står i dag overfor en betydelig omstilling hvor nye næringer vil se dagens lys. Hvilken næringspolitikk vi møter dem med, vil avgjøre hvilke verdier som blir skapt, hvordan de fordeles og dermed hvilket samfunn vi får.

Publisert 9. aug. 2021 14:00 - Sist endret 17. aug. 2021 14:48