Ekstremvær og smittespredning gir bekymring i sommerfreden

Norge bør forsterke innsatsen globalt, både mot klimaendringer og pandemi.

Skilt som står delvis under vann
Foto: Kelly Sikkema/Unsplash

Kronikken er skrevet av Steinar Holden. Den ble først publisert i Dagens næringsliv 28. juli.

Professor Steinar Holden
Steinar Holden Foto: UiO
​​​​​

Deilige sommerdager med norsk natur og flott badevann blir avbrutt av skremmende nyheter fra andre land. Enorme nedbørsmengder og flomkatastrofer i Tyskland og Kina, varmerekorder og skogbranner i Canada og Oregon, minner oss om at klimaendringene fortsetter, selv om det er koronapandemien som har preget vår hverdag og dominert mediebildet siden mars i fjor.

Ifølge klimaforskere referert i Financial Times er ekstremværet «off scale», det vil si langt utenfor hva klimamodellene kan forutsi, selv når man tar hensyn til global oppvarming. Jetstrømmer (luftstrømmer) på den nordlige halvkule blir saktere og svakere, og det bidrar til at ekstremvær inntreffer hyppigere og blir mer vedvarende.

Det blir stadig mer klart at vi må forsterke innsatsen, for å redusere utslipp av klimagasser og dempe global oppvarming, og for å minimere skadene fra de klimaendringer vi ikke greier å forhindre.

For koronapandemien innebærer økende vaksinering at den langsiktige trenden går i riktig retning. Men det er fortsatt langt frem til det er nok vaksiner, særlig i fattige land. I noen rike land som USA er det nå utbredt vaksineskepsis som er det største hinderet.

Som et rikt og velfungerende land langt mot nord ser Norge ut til å være mindre utsatt, både for klimaendringer og pandemi. Men vi blir også rammet, enten det skjer direkte eller fordi klimaendringer eller pandemi kan lede til motsetninger og konflikter som også skader oss.

Hva kan vi gjøre for å hjelpe oss selv og verden for øvrig?

Først og fremst må vi håndtere utfordringene godt i vårt eget hus. I klimapolitikken gjør vi mye riktig. Betydelig økning i CO2-avgiften frem mot 2030, og satsing på grønn teknologi som havvind, CO2-fangst og nullutslippsløsninger, er viktige tiltak i riktig retning.

Samtidig er det trist å se at i Norge utgjør tiltak med negativ virkning på klimaet en større andel av krisetiltakene under pandemien enn tiltak med positiv virkning. Det skyldes i stor grad den betydelige oljepakken vedtatt i fjor sommer. Dagens Næringsliv referer til en rapport av britiske Vivid Economics, der Norge ligger langt ned på listen over klimavennlig bruk av krisetiltakene, i motsetning til Danmark som er helt på topp.

Men tiltak i Norge er uansett ikke nok. Et rikt land som Norge med høye ambisjoner på klimasiden bør også bidra betydelig mer globalt. EU og Norge tar klimaendringer alvorlig, selv om det er svakheter i politikken. Men til sammen står vi for under ti prosent av globale CO2-utslipp. Skal vi lykkes, må våre ambisjoner og tiltak gå langt utover kutt av egne utslipp.

Det er flott at Norfund får økte midler til å investere i fornybar energi i utviklingsland, men det bør brukes langt mer i samme gate.

For koronapandemien er nasjonal håndtering avgjørende, og i Norge har både myndigheter og befolkningen gjort en god jobb. Når vi også får tilgang på effektiv vaksine, ligger mye til rette for at pandemien etter hvert skal bli av liten direkte betydning for oss på de aller fleste områder.

Med mer smittsomme virusvarianter, deltavariant og andre som kan komme fremover, kan det bli nødvendig å vaksinere også ungdommer for å sikre tilstrekkelig grad av flokkimmunitet til å beskytte utsatte grupper.

Dersom Norge lykkes i å bekjempe pandemien gjennom svært høy vaksinedekning, vil vi være et godt eksempel for andre land. I land der vaksineskepsis forhindrer flokkimmunitet vil også noen vaksinerte bli syke, og for innbarkede vaksineskeptikere kan det brukes som argument for at vaksinen ikke virker. Et land som lykkes i å slå ned pandemien med høy vaksinedekning kan gi ytterligere argumenter for vaksinering.

Men pandemien er global, og Norge har både ansvar og egeninteresse i å bekjempe den globalt. Vi må være pådriver og bidragsyter til rask økning i produksjonskapasiteten av vaksiner i verden, slik at det snarest mulig kan bli «nok til alle». Det er gode argumenter for mer rettferdig global fordeling av vaksiner. Men den beste måten å skaffe flere vaksiner til fattige land er å øke samlet produksjon av vaksiner, ikke omfordele de vaksiner vi har.

I en verden der både makt og alle typer rikdom og ressurser er svært ulikt fordelt, er det naivt å tro at vaksiner kan bli fordelt rettferdig globalt.

Det er verdt å huske at belastningen ved pandemien rammer svært ulikt, også i rike land. Dersom rike land skulle gi fra seg vaksiner de selv har behov for til fattige land, ville ulempen særlig ramme de grupper som får utsatt vaksine. Til sammenligning kan økt bistand til fattige land finansieres med en liten skatteøkning på hele befolkningen. Ulik belastning gjør det mer krevende for rike land å gi fra seg vaksiner.

Emneord: Krisens økonomi
Publisert 30. juli 2021 19:30