Et glemt bursdagsbarn

Uten petroleumsskatteloven ville vi neppe hatt hverken handlingsregelen eller Oljefondet. Nå er oljealderen på hell, og et nytt næringsliv vokser frem. Da bør vi lære av suksessen fra 1970-tallet.

Oljeplattform i solnedgang
Foto: Chris-Håvard Berge/flickr

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe. Den ble først publisert i Dagens næringsliv 11. juni. 

Foto av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe
Foto: UiO

I år har vi markert jubileer for to av de institusjonene som utgjør bærebjelker i den norske velferdsstaten: Handlingsregelen fylte 20 år 29. mars, og Oljefondet fylte 25 år 31. mai. Begge fikk behørig oppmerksomhet. Med god grunn.

13. juni er det en annen institusjon som fyller år. Vel å merke ikke et rundt år denne gangen, men med sine 46 år er den likevel eldre enn både handlingsregelen og Oljefondet. Og uten denne institusjonen ville vi neppe hatt hverken handlingsregel eller oljefond.

Bursdagsbarnet – som jeg ikke tror noen har feiret noen runde dager for – er selvfølgelig petroleumsskatteloven, som trådte i kraft 13. juni 1975. Dette var loven som slo fast at det skulle ilegges en særskatt – en grunnrenteskatt – på oljevirksomheten. Petroleumsskatteloven er ikke bare aktuell på grunn manglende bursdagsfeiringer. Den er fremfor alt aktuell fordi regjeringen fredag legger frem energimeldingen som handler om verdiskaping fra norske energiressurser.

Frem til 1975 fantes det visse særregler for skattlegging av petroleumsvirksomhet, men i hovedsak gjaldt de alminnelige bestemmelser i skattelovgivningen. Fra høsten 1973 hadde petroleumsprisene økt kraftig, og det samme hadde inntektene på sokkelen.

Med dette som bakgrunn foreslo regjeringen Bratteli i 1975 å innføre en særskatt på petroleum. I proposisjonen til Stortinget slås det fast at «Det er regjeringens syn at en større del av disse merinntekter bør tilflyte det norske samfunn enn etter gjeldende skatteregler».

Motivasjonen for grunnrenteskatten på petroleumsvirksomhet var at inntektene som ble generert i petroleumsnæringen, knyttet seg til utnyttelsen av begrensede naturressurser som tilhørte den norske stat. Petroleumsnæringen fikk gjennom konsesjoner muligheten til å bruke disse naturressursene, og det ga næringen en ekstraordinær avkastning på sine investeringer.

Grunnrenteskatten sikret at inntektene fra petroleumsvirksomheten ble delt med fellesskapet. Uten denne grunnrenteskatten ville staten ha fått betydelig lavere inntekter fra oljevirksomheten, og Oljefondet ville neppe ha sett dagens lys. Jøss, så glad vi som samfunn skal være for politikernes og embetsverks klarsyn. Tenk hvilket samfunn vi hadde hatt uten denne petroleumsskatten.

Men det skjedde ikke uten hyl og skrik. Oljeselskapet Phillips og andre selskaper på sokkelen mente at en skjerpelse av beskatningen på sokkelen var i strid med grunnlovens § 97 om at ingen lov kan ha tilbakevirkende kraft. Men dette synet delte ikke Justisdepartementets lovavdeling. Loven kom, Phillips forble på sokkelen og selskapenes trusler om å trekke seg ut av norsk sokkel viste seg å være tomme.

Og resten er historie. Skatteinntektene fra petroleumsnæringen har vært enorme og bidratt til det Norge vi har i dag og til et stort oljefond. Samlet sett beløper skatteinntektene fra petroleumsnæringen til nær 5000 milliarder kroner. Mer enn halvparten er det grunnrenteskatten som står for.

Norge er rikt på naturressurser, både fornybare og ikke-fornybare, og betydelige deler av vårt næringsliv er basert nettopp på disse. Store deler av ressursene er det staten – altså vi – som eier. Samtidig har vi alle glede av at naturressursene tas i bruk. Men det er rett og rimelig at når fellesskapet lar næringslivet utnytte våre felles naturressurser, må næringslivet dele avkastning på disse med fellesskapet.

Dette var argumentet for petroleumsskatteloven av 1975 og er samtidig et argument som også står seg hva gjelder andre naturressurser.

De siste tiårene er det særlig de ikke-fornybare naturressursene som har vært av stor betydning for verdiskapingen i Norge. Men ser vi fremover, vil det være de fornybare ressursene som overtar denne plassen. Disse vil være basis for den forestående omstillingen i energisektoren.

En vellykket omstilling krever skattesystemer som er tilpasset omstillingen og sørger for en rettferdig fordeling av avkastning på bruken av naturressursene. Da trenger vi grunnrenteskatter. Vi trenger dem fordi de reduserer behovet for andre skatter som gjør mer skade. Vi trenger den fordi dette er skatter som er robuste i møte med globaliseringens krefter.

Slik kan vi bidra til å sikre velferdsstatens bærebjelker også når inntektene fra petroleumsskatten ebber ut.

Publisert 13. juni 2021 13:00 - Sist endret 14. juni 2021 09:13