Når profitt settes høyere enn liv

Utviklingsland får aldri nok av livgivende medisiner, men alltid nok av dødelige våpen. Hvorfor?

Patron
Foto: Danilo Alvesd/Unsplash

Innlegget er skrevet av Kalle Moene, det ble først publisert i Dagens Næringsliv 16. april.

Kalle Moene. Foto: UiO
​​​​​

I alvorlige krigs- og konfliktsituasjoner har utviklingsland stor tilgang på effektive våpen, mens de år etter år kan mangle nødvendige medisiner. Fattigdommen får skylden for helsekrisene. Det lønner seg ikke for legemiddelindustrien å satse på fattige utviklingsland og aller minst på å utvikle medisiner for deres spesielle sykdommer.

Men hvordan kan de samme utviklingslandene ha råd til å importere så mye våpen? Fra 2010 til i dag har det globale våpensalget til utviklingsland blitt femdoblet. Innbyggerne er derfor truet av for lite av det som kan redde liv og av for mye av det som kan ta liv. Katastrofen i Jemen er ekstrem, men ikke et enkeltstående tilfelle.

For å forklare den paradoksale skjeve sammensetningen av livreddende og livstruende ressurser, kommer vi langt med å forstå monopolprisenes rolle.

Utgangspunktet er at både våpenindustrien og legemiddelindustrien består av store private selskaper med markedsmakt. Mens legemiddelindustrien selger overprisede medisiner som først og fremst innbyggerne i rike land kan betale for, selger våpenindustrien overprisede våpen som først og fremst utviklingsland er villige til å kjøpe.

Bak dette mønsteret ligger systematiske forskjeller i den internasjonale etterspørselen. Legemidler selges gjerne til individuelle kjøpere. Rike kunder er selvsagt mest lønnsomme. Det er derfor mer profitabelt å selge medisinene i rike enn i fattige land. Monopolprisene blir høyere og kvantum større. Å selge medisin til forskjellig pris i rike og fattige land, kan true monopolprisene i rike land dersom billig medisin reeksporteres.

Militære våpen selges stort sett ikke til individuelle kjøpere, men til stater og opprørsbevegelser. De kontrollerer konsentrerte inntekter med mindre demokratisk kontroll enn store kjøpere i rike land. Derfor er det mest lønnsomt å selge våpen til monopolpriser til myndigheter og krigsherrer i utviklingsland.

Våpnene kan gå til diktaturer som står for alvorlige brudd på menneskerettighetene og til andre utviklingsland som prioriterer våpen og makt over medisin og folkehelse. Prioriteringen rettferdiggjøres av latente konflikter og politisk ustabilitet.

På dette området gjelder det jeg kaller politikkens versjon av Says lov: Tilbudet skaper sin egen etterspørsel. Våpentilbyderne er med på å skape den militære ustabiliteten som får utviklingsland til å kjøpe de dyre våpnene. Hver folkegruppe kjøper våpen for å beskytte seg mot naboen som også har kjøpt våpen fra den samme industrien.

Transaksjonene stimuleres også av systematisk smøring og korrupsjon. Den internasjonale våpeneksporten er fortsatt den mest korrupte næringsvirksomheten i verden. USA har stått for mesteparten av denne våpeneksporten etter slutten på den kalde krigen.

Etter hvert som Sovjetunionens andel av våpeneksporten sank fra 40 prosent til ti prosent, økte de amerikanske produsentenes sin andel fra 20 prosent i 1983 til over femti prosent før århundreskiftet. USA dekker fortsatt omkring halvparten av det stadig voksende militære markedet i utviklingsland.

President Biden gjør ingen forskjell her. Han opprettholder nå president Trumps urimelige avtale om store våpenleveranser til Saudi-Arabia og de Forente Arabiske Emiratene som begge fører krig i Jemen.

Ved siden av USA er England, Frankrike, Russland og Kina de største våpeneksportørene – alle fem med fast plass i FNs sikkerhetsråd. Regner vi derimot verdien av våpeneksport per innbygger kommer Israel først, så Russland og så Sverige. I Norge ligger vi på 11. plass.

På papiret er det en viss enighet om å begrense våpeneksporten til land i konflikt. I praksis strømmer som kjent våpnene til konfliktområdene. Parolen burde kanskje være at ikke noe land som ønsker å forsvare fred og menneskerettigheter, kan eksportere militære våpen.

Likedan burde kanskje parolen være at legemiddelindustrien ikke kan få patent på medisiner og vaksiner med mindre den aksepterer en friere tilgang til produktene i utviklingsland. For eksempel er det nå på papiret en viss enighet om å prioritere utviklingsland noe sterkere i fordelingen av koronavaksinene. I praksis må nok mange utviklingsland vente til 2024 før de kan vaksinere befolkningen.

I handelsorganisasjonen WTO har India og Sør-Afrika fremmet forslag om å myke opp patentrettighetene i krisetider og få rett til å produsere de livsviktige vaksinene selv. De fikk nei med støtte fra både EU og Norge med en svak begrunnelse om at det ville svekke de medisinske innovasjonene i fremtiden.

Med den lave kapasitetsutnyttingen i den farmasøytiske industrien i verden kunne en mer fleksibel holdning til patentrettigheter og andre intellektuelle eiendomsrettigheter reddet mange liv i mange utviklingsland.

Problemet er at profitt settes over liv. Å begrense monopolmakten til de store selskapene kunne vært et effektivt våpen mot farmasøytisk profittjag og en nødvendig vaksine mot korrupt våpeneksport. ​

Emneord: Krisens økonomi
Publisert 19. apr. 2021 13:30 - Sist endret 29. apr. 2021 16:55