Innlegg i ulikhetsdebatten: Fag møter ideologi

Tenk deg at du spaserer på Zachariasbryggen i Bergen på en solrik vårdag. Innerst i Vågen står Steinar Juel med vann langt over knærne i den fine blådressen sin. Han roper til de forbipasserende: Det er dere som er våte på bena!

Hjemløs person som sitter på gata
Foto: Ev/Unsplash

Innlegget er skrevet av Kalle Moene og Rolf Aaberge (Statistisk sentralbyrå), det ble først publisert i Dagens Næringsliv 14. april.

Kalle Moene. Foto: UiO
​​​​​

Det er omtrent med dette alvoret Steinar Juels merkelige kronikk om oss (i DN 12. april) bør leses. På grunnlag av et ufullstendig og tendensiøst referat av et foredrag vi holdt i Vitenskapsakademiets Demokrati-webinarserie 24. mars (hvert vårt korte innlegg), advarer Juel mot at «det som i utgangspunktet skal være en faglig presentasjon fra forskere blir politisk, fordi viktige forhold utelates, forutsetninger og begrensninger ikke drøftes, og det i tillegg brukes ladede begreper».

Juel må mangle faglige argumenter siden han i stedet tyr til ideologiske karakteristikker for å så tvil om resultatene vi viste til i innleggene våre.

Etter avtale med Vitenskapsakademiet ble vi enige om å gi en kort presentasjon av resultatene fra to godt dokumenterte forskningsprosjekter finansiert av Forskningsrådet som faktagrunnlag for webinaret.

Det ene prosjektet har gitt en beskrivelse av utviklingen i inntektsulikhet i Norge fra 1875 til 2017, mens det andre handler om betydningen av å inkludere tilbakeholdte eierinntekter i selskapene for å gi en mer fullstendig beskrivelse av konsentrasjon av økonomisk makt og inntektsulikhet i Norge, enn det som oppnås fra data rapportert i de personlige skattemeldingene.

Resultatene viser at:

  • Mesteparten av eierinntektene år for år fra 2001 til 2018 ble mottatt av den rikeste ene prosenten – cirka 35.000 personer – størstedelen av eierinntektene ble spart i selskaper etter at utbytteskatt ble innført fra og med 2006.
  • Selv om finanskrisen i 2008 førte til et midlertidig fall i andelen av markedsinntekten – altså kapital- og lønnsinntekt – som tilfalt de én prosent rikeste, så økte likevel denne andelen fra 12 prosent i 2001 til 20 prosent i 2018.
  • Dette er på nivå med det forskerne Saez og Zucman (2020) har funnet for USA, når de har forsøkt å ta hensyn til både tilbakeholdte eierinntekter og kapitalgevinster.

Likevel påstår Juel at «Sammenligningen med ulikhetstallene i USA halter, fordi amerikanske data for markedsinntekt – lønn og kapitalinntekt – ikke inkluderer tilbakeholdte overskudd».

Merk at han ikke spør hvordan vi har foretatt sammenligningen. Juel bare vet – men altså uten å ha undersøkt.

Uansett, Saez og Zucman kombinerer data fra skattemeldingene med data fra Nasjonalregnskapet, siden de ikke har tilgang på tilsvarende selskaps- og aksjonærdata som vi har i Norge. Basert på en litt annen metode, har Auten og Splinter (2019) kommet til at topp én prosenten mottok 14 prosent av bruttoinntektene i USA, mens vi for Norge har funnet at topp én prosenten mottok 20 prosent av markedsinntektene i 2018.

Den økte konsentrasjonen av markedsinntekt de siste 20 årene har også ført til en betydelig større økning i inntektsulikheten etter skatt og overføringer, enn det som fremkommer i internasjonale sammenligninger fra Eurostat og OECD. Forklaringen er at disse sammenligningene er basert på data fra skattemeldingene, som ikke inkluderer eierinntekter som er spart i selskapene.

I Norge økte ulikheten, målt ved den såkalte Gini-koeffisienten, i fordelingen av inntekt etter skatt og overføringer fra 0,26 i 2001 til 0,34 i 2018. Det er en dramatisk økning som i hovedsak er drevet av økningen i inntektsandelen til den rikeste ene prosenten.

Fordelingen av inntektene til den resterende 99 prosent av befolkningen er imidlertid mye jevnere i Norge enn i USA. Dette skyldes først og fremst at lønnsinntekten er jevnere fordelt. Det var også bakgrunnen for oppsummeringen vår på webinaret: «Nordisk likhet mellom de 99 prosent gir amerikansk ulikhet mellom de rikeste én prosent og resten».

Vi brukte mye tid for å vise hvorfor likhet i inntektsfordelingen blant de 99 prosent nettopp gir et stort inntektsgap mellom den én prosent rikeste delen, og resten av befolkningen, så lenge vi er nær full sysselsetting.

Sosiale organisasjoner, koordinerte lønnsforhandlinger og velferdsstatens omfordeling har lenge bidratt til å bremse ulikheten blant lønnsmottagerne. Disse institusjonene har til nå vært lite opptatt av de økte eierinntektene som lønnssammenpressingen har bidratt til, og som er blitt et politisk hovedproblem, både i Norge og andre OECD-land.

I alle OECD-land har globalisering, markedsliberalisering og lavere skatt på kapitalinntekter de siste 40 årene bidratt til at de rikeste har fått en stadig større del av markedsinntektene. Inntektskonsentrasjonen og den tilhørende maktkonsentrasjonen har gått sammen med økt inntektsulikhet, også etter skatt og overføringer.

Denne utviklingen er et resultat av samspillet mellom økonomi og politikk. Ulikhet blir både årsak og virkning. Vi har det vi kan kalle ulikhetens likevekt.

I foredraget var vi nøye med å skille mellom inntektsulikhet (målt ved for eksempel Gini-koeffisienten) i fordelingen av «ekvivalentinntekt» (etter skatt) og toppinntektsandeler i fordelingen av markedsinntekt. Det siste handler om konsentrasjon av økonomisk makt, mens det første handler om ulikhet i fordelingen av økonomisk velferd.

Det siste krever selvsagt bruk av mål som reflekterer alle inntektsforskjeller i befolkningen, mens toppinntektsandeler gir informasjon om konsentrasjon av inntekt i toppen av fordelingen.

Forestillingen om Norge som et egalitært land forutsetter at en ser bort fra den høye, og økende, inntektsandelen til de én prosent rikeste, men da ville vi ha bidratt til falske nyheter – på linje med rapporten fra Det hvite hus i 2018, hvor formålet var å vise at levestandarden i USA var høyere enn i de nordiske landene.

Bidrar denne utviklingen til at det økonomiske, politiske og sosiale demokratiet mister legitimitet, slik at motstanden mot autoritære alternativer blir svakere?

Dersom «stemmer teller, men ressurser avgjør» – som Stein Rokkan sa – er spørsmålet også: Teller stemmer mindre, mens ressurser avgjør stadig mer etter hvert som ulikheten øker?

Dette er interessante ideologiske og politiske spørsmål, som etter vår mening kan besvares faglig – uten støtte fra ideologi og politikk.

Publisert 19. apr. 2021 00:00 - Sist endret 29. apr. 2021 16:21