Både i Norge og i USA

Nødvendige kompromisser kan være politisk og ideologisk upopulære. Det gjelder både i USA og i Norge – og selv om kompromissene aldri så mye tjener majoritetens interesser.

Håndtrykk
Foto: Chris Liverani/Unsplash

Innlegget er skrevet av Kalle Moene, det ble først publisert i Dagens Næringsliv 15. mars.

Kalle Moene. Foto: UiO
​​​​​

Mye politisk diskusjon spenner vognen foran hesten. Verdier og mål er vi alle enige om – heter det. Likhet, likeverd og bærekraft er noe vi alle er for. Problemet er bare at vi er uenige om hvordan de økonomiske og sosiale forholdene faktisk fungerer og derfor om hva som må gjøres for å sette målene ut i livet uten store oppofringer.

Det burde være omvendt. Verdier, politiske preferanser og ideologier kan vi være uenige om. Hvordan virkeligheten faktisk er, burde vi derimot kunne finne ut av. I den sammenheng er skarpe diskusjoner og tilsynelatende uforsonlige motsetninger tjenlig for å forstå de virkelige mekanismene. Konfrontasjoner med utgangspunkt i ulike verdier kan skape gode kompromisser. Men kompromissene kan ikke være basert på en ullen virkelighetsforståelse.

Blant annet derfor er det grunn til å være imponert over viljen og evnen til produktive politiske og økonomiske kompromisser i norsk etterkrigshistorie og særlig i Arbeiderpartiet helt fra 1930-tallet og fremover. Nødvendige kompromisser kan nemlig være politisk og ideologisk upopulære. Det gjelder både i USA og i Norge – og selv om kompromissene aldri så mye tjener majoritetens interesser.

Generelt er et kompromiss (å møtes på midten) noe annet og vanskeligere enn en felles oppfatning (konsensus). Det ene kan likevel lede til det andre, noe som også er tydelig i hele etterkrigstiden i Norge. Kompromisser kan lede til eksperimenter og etter hvert til ny innsikt og konsensus. Alt dette kan lede til mer tillit og mer solidaritet innenfor organisasjoner, noe som igjen er bra for å løse problemer knyttet til kollektiv handling. Da er det så mange ting folk kan gjøre politisk, økonomisk og med miljø/klima som ellers ville være umulig.

Parolen burde derfor kanskje være å skjerpe de politiske og ideologisk konfliktene, men ikke så mye at vi på sikt ikke makter å få til gode og produktive kompromisser uten store oppofringer. Også dette gjelder Norge like mye som USA. Kanskje det også gjelder den lille debatten mellom Kristin Clemet og meg?

Det er vanskelig å få tak i – og trolig helt uviktig – hva Kristin Clemet faktisk var så kritisk til i min første kronikk, bortsett fra at hun mislikte at den dreide seg om et kompromiss mellom det som Arbeiderpartiet oppfattet som sosialistiske verdier og det som er en gjengs oppfatning av kapitalistisk dynamikk.

Publisert 18. mars 2021 13:20