Få gir slipp på sin ideologi

Straks du nevner ordet sosialisme i dannet selskap, er det som om en Leca-blokk har deiset ned i forsamlingen. Straffen er en umiddelbar debatt med Kristin Clemet.

Bildet kan inneholde: fotografi, kamera linse, linse, kameraer og optikk, himmel.
Foto: Paul Skorupskas fra Unsplash

Kronikken er skrevet av Kalle Moene, den ble først publisert i Dagens Næringsliv 10. mars.

Kalle Moene. Foto: UiO
​​​​​

min lille kronikk (DN 6. mars) tok jeg opp suksessen til det sosialdemokratiske kompromisset mellom kapitalistisk dynamikk og bevegelsens sosialistiske verdier. Den typen kompromiss har vist seg produktivt, særlig i små åpne økonomier som de skandinaviske som er så sterkt utsatt for internasjonal konkurranse.

Men slike kompromisser kan også være politisk kontroversielle både på høyre- og venstresiden. Clemet mener jeg heller burde ha skrevet om hvordan Høyre har strålt i hele etterkrigstiden, om jeg forstår henne rett (DN 9. mars). Vel, hun om det.

Imidlertid stiller hun også noen spørsmål som jeg gjerne svarer på. Hvordan vet jeg, spør hun, at politiske og ideologiske kompromisser ofte er upopulære. At kompromisser ofte er upopulære er en observasjon. Mange har gjort den før meg. Faktisk er det så mange at den har et eget navn i psykologisk inspirerte analyser: «the uncompromising mindset», som blant annet brukes i forklaringen på den politiske polariseringen i mange land, deriblant dagens USA.

Det er likevel ikke lett å forstå hvordan kompromisser som så mange åpenbart tjener på, like fullt kan være upopulære ideologisk. Selv de som tjener på et kompromiss, kan motsette seg det dersom det strider mot egne prinsipper og ideologiske oppfatninger. Hvorfor?

En forklaring kan være at en ideologi (eller en religion) er en motivert, ofte enkel og rendyrket, oppfatning om verden. Vi tilegner oss slike motiverte oppfatninger på en kostbar måte. Vi investerer i ideologien.

Som kjent forspiser folk seg lett når de har bestilt for mye kostbar mat. De langer innpå for å få full valuta for pengene sine (også kalt «the sunk cost falacy»). Akkurat på samme måte gir mange ikke så lett slipp på sin ideologi selv om det er aldri så irrasjonelt å holde fast ved det gamle så lenge de nye og bedre mulighetene strider mot de ideologiske ideene.

Vi ser det i alle partier. Det er konflikter mellom de som holder liv i partiets evige flamme (museumsvokterne) og de som helst vil vinne neste valg (opportunistene). Oppsiktsvekkende nok kan det være spesielt vanskelig å få til kompromisser med nærliggende ideologier. Jeg har skrevet om økonomiske og sosiale konsekvenser av noe av dette (sammen med psykologer og økonomer) i Journal of Economic Perspectives – dersom noen skulle være interessert.

At ideologiene må være enkle er igjen en observasjon. De er som et t-bane kart. De kan brukes til noe, er lette å forstå og det er da de får makt over sinnene våre, som Bent Sofus Tranøy sier. Det er noe sant i alle ideologier, men de kan ikke brukes til alt.

Clemet setter også spørsmålstegn ved min påstand om at kapitalismen «må vokse eller falle» som hun karakteriserer som «en slags marxistisk logikk». Gjerne for meg. I tilfelle er jeg i godt selskap med mange fremtredende og politisk konservative økonomer.

Joseph Schumpeter, for eksempel, insisterte på at «når vi snakker om kapitalismen snakker vi om en evolusjonær prosess. Kapitalismen er derfor i sin natur en form eller metode for økonomisk endring og som aldri er, og heller ikke kan være, stasjonær».

Det samme gjelder sosialdemokratiske partier og fagbevegelsen, tror jeg. Den historiske oppgaven de stilte seg, krever stadige reformer for å utvide det politiske demokratiet til også bli et sosialt og økonomisk demokrati. Så lenge kapitalismen ikke er stasjonær, kan heller ikke den sosialdemokratiske bevegelsen være det.

Små forskjeller og stor trygghet krever visse midler. Det krever en markedsøkonomi med sterk sosial organisering gjennom en omfattende fagbevegelse og en omfattende velferdsstat. Det krever også nye former for omfordeling og eksperimentering. Så lenge økonomien er i stadig endring, må også midlene være det gjennom nye reformer, nye tiltak og ny politikk.

Jeg håper jeg tar feil i at det sosialdemokratiske århundre er over, men da kan vi ikke gjøre alt som før.

Publisert 12. mars 2021 15:16 - Sist endret 16. mars 2021 08:15