Koronastrategiene må være forholdsmessige

Ikke siden annen verdenskrig har vi levd med så inngripende tiltak som i dag. Smitten bør holdes lav, men dette bør skje gjennom mest mulig effektive tiltak med lavest mulig byrde og kostnad.

Bilde fra lesesal på UiO
Foto: Jarli & Jordan/UiO

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe, den ble først publisert i Dagens næringsliv 18. februar. 

Foto av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe
Foto: UiO

Det er hevet over enhver tvil at koronaviruset er farlig og smittsomt. Vi vet at viruset ikke bare er farlig for de aller eldste og sykeste. Vi vet at det ikke bare handler om død, men også om alvorlige ettervirkninger hos både barn og voksne. Derfor må smitten holdes nede.

Men målsetningen om lav smitte kan nås med ulike tiltak.

Mitt utgangspunkt er det som juristene kaller forholdsmessighet. Det må være sammenheng mellom hvor inngripende et tiltak er og hvor mye samfunnet vinner på å innføre det i form av redusert smitte. Vi ønsker oss effektive tiltak som i sum gir minst belastning for befolkningen og lavest mulig samfunnsøkonomiske kostnader.

Regjeringen har slått fast at koronastrategien skal være kunnskaps- og erfaringsbasert, men dette er en krevende øvelse all den tid kunnskapsgrunnlaget er meget tynt. Det er blitt innført tiltak som har et faglig grunnlag, og det er blitt innført tiltak med, i beste fall, et meget tynt, faglig grunnlag. Det er blitt tatt avgjørelser basert på faglige råd og avgjørelser på tvers av rådene.

Det er grunn til å stille følgende spørsmål – nærmest på kontinuerlig basis: Kunne vi oppnådd samme smitteverneffekt som dagens tiltak gir, med et sett av tiltak som er mindre inngripende?

Denne problemstillingen tok jeg opp for et snaut år siden, og på nytt i et intervju i herværende avis 27. januar. Som respons på dette har statsråd Bent Høie og forskerkolleger ved Statistisk sentralbyrå hevdet at jeg tar feil, når jeg advarer mot konsekvensene av langvarig nedstengning. Det forundrer meg.

For det er valg der ute hva angår koronastrategi og smitteverntiltak. Noen tiltak er svært inngripende samtidig som de ikke har stor effekt på smitten, som for eksempel nedstengning av universitetene. Andre tiltak har åpenbart nettopp stor effekt, som innreiseforbud.

Da vi denne uken – etter anbefaling fra FHI – fikk en lemping på restriksjonene på universiteter og høyskoler, så reflekterer det nettopp en slik dynamikk som jeg etterlyser.

Det finnes også tiltak vi i liten grad har prøvd. Nobelprisvinner i økonomi Paul Romer har sammen med flere medisinere tatt til orde for massetesting som et alternativt smittetiltak. Ideen er at med regelmessig testing av hele befolkning, vil skjult smitte avdekkes tidligere og R-tallet reduseres. Konsekvensen er redusert behov for nedstenging.

Vi er blitt vant til å tenke på USA som blant de verste i koronaklassen, men i USA har mange universiteter nå operert med åpne campuser siden i høst. Dette har det vært mulig å gjøre på en forsvarlig måte, gjennom massetesting på regulær basis av alle ansatte og studenter. Smitte oppdages tidligere og smittespredningen reduseres.

Nyinnsatte president Joe Biden ønsker å ta i bruk slik regulær massetesting for å kunne gjenåpne på amerikanske skoler på en forsvarlig måte. Han har bevilget 50 milliarder dollar til mer tester.

Min kollega Andreas Moxnes har nylig tatt til orde for at massetesting er en strategi vi også burde vurdere i Norge. Men å sparke i gang en slik debatt er ikke enkelt. Det synes som om nedstengning nærmest er blitt et førstevalg. FHI ønsker fortsette med den teststrategien vi allerede har i Norge. De har videre uttalt at massetesting er ressurskrevende, og at det kan være krevende å få oppslutning i befolkningen.

Men det finnes ikke smitteverntiltak som ikke er ressurskrevende.

Nedstengning er enormt ressurskrevende. Vi kan bruke hundrevis av millioner på testing, og det vil fortsatt være billigere enn nedstengning.

Samtidig viser Helsedirektoratets egen undersøkelse at oppslutningen om dagens smitteverntiltak har falt. Jeg tror det er mange der ute som er villige til å akseptere regelmessig testing i bytte mot et mer normalt liv.

Det er også mulig å tenke seg vaksinestrategier som i større grad kunne ha bidratt til mindre behov for nedstengning. I andre land har man valgt å prioritere helsepersonell høyere. Helsesektoren er den mest kritisk samfunnsfunksjonen vi har. Det er en omforent forståelse for at vi må sørge for at vi unngår en kollaps i helsevesenet. Hvis vi velger et bredt samfunnsperspektiv som tar utgangspunkt i at helsesektoren skal være et fellesgode for alle – ikke bare for de koronasyke, men også for alle med andre, alvorlige lidelser – så ville den naturlige konsekvensen vært en vaksinasjonsstrategi som begynte med helsepersonell.

Smittevernloven slår fast at smitteverntiltakene skal være basert på en medisinsk faglig begrunnelse, være nødvendige og fremstå som tjenlig etter en helhetsvurdering. Det er dette det handler om. Helhet og forholdsmessighet.

Emneord: Krisens økonomi
Publisert 22. feb. 2021 13:00