Når kuren dreper flere enn den redder

FN spår en pandemi-lignende sultutvikling i 2021.

Mennesker rundt en gryte med ris
Foto: Isaiah Rustad/Unsplash

Kronikken er skrevet av Kalle Moene, den ble først publisert i Dagens Næringsliv 29. januar.

Kalle Moene. Foto: UiO
​​​​​

De kronisk fattige i fattige land sitter fast i elendigheten. De bor dårlig og lever kort. De har lav inntekt fra tilfeldige jobber og dårlig helse. De betyr lite for økonomien. Derfor kan de ikke oppnå mye ved å true, streike eller aksjonere. For tiden rammes de i tillegg av de økonomiske tiltakene mot covid-19.

Det er et vesentlig skille mellom de kronisk fattige og de som imidlertid kan bli rammet av alvorlige fattigdomskriser. Dette skillet mellom de sårbare og de permanent rammede er avgjørende for å forstå kriser, sosialpolitikk og covid-19. De kronisk fattige blir sjelden eller aldri prioritert i politikken. Myndighetene gjør mer med midlertidige fattigdomsproblemer som kan ramme bredere lag av befolkningen.

For eksempel, både hungersnød og kronisk fattigdom innebærer at folk sulter. Forskjellen kommer ikke av hvor alvorlig sultproblemet er, men av hvem som kan rammes. Kroniske sultproblemer har identifiserte ofre som er maktesløse. En hungersnød har uidentifiserte ofre som har litt makt. Når det er usikkert hvem som rammes, har flere grunn til støtte forebyggende tiltak og hjelp.

Demokratiske land har derfor nesten aldri hungersnød. Den politiske konkurransen tvinger frem varslingssystemer og mottiltak. Demokratiet kan derfor forsikre innbyggerne mot alvorlig fattigdomsrisiko, men er ingen garanti mot kronisk fattigdom.

India er et klart eksempel. Mens indiske myndigheter ikke har gjort mye for å redusere den kroniske fattigdommen i landet, har de spilt en helt annen rolle i å forhindre hungersnødskatastrofer. Den siste store katastrofen var hungersnøden i Bengal i 1943 da tre millioner døde. Siden har det vært tilløp til alvorlige hungersnød i Bihar i 1967, i Maharashtra i 1973, i Vest Bengal i 1973 og Gujarat i 1987. Det ble med tilløpene fordi myndighetene grep inn med tidlig varsling og med offentlige hjelpetiltak. Som Amartya Sen har påpekt, har India overhodet ikke hatt hungersnødskatastrofer siden uavhengigheten i 1948.

Tiltakene mot covid-19 er mer kompliserte, men følger likevel et lignende mønster. Viruset kan ramme alle og kampen mot denne smittefaren prioriteres fremfor tiltak mot like alvorlig smitte som kanskje først og fremst rammer de kronisk fattige. Men er ikke covid-19- pandemien den viktigste helsetrusselen i verden? Selv om vi holder oss til de som dør av smittsomme sykdommer, kommer covid-19 et stykke ned på listen.

De som dør på grunn av smittsomme sykdommer i verden dør mest sannsynlig av en av fire smitter: luftveisinfeksjoner, smitte til spedbarn, diaré og tuberkulose. I 2019 døde 7,9 millioner mennesker av slike årsaker. Til sammenligning døde 1,8 millioner av covid-19 i 2020, altså en femtedel av dem som døde av andre alvorlige smitter.

Det er også en systematisk forskjell på hvem som rammes av hva. Hele tre fjerdedeler av alle som døde av smitte, levde i fattige land. I kontrast, bare en tredjedel av dem som døde av covid-19, levde i fattige land.

Likevel er det politiske presset for å begrense covid-19 sterkt også i fattige land. Siden viruset kan ramme alle, er det politisk støtte for drastisk nedstengning for å begrense smitten. Nedstengingen rammer imidlertid de kronisk fattige i byene aller hardest. De mister sine livsviktige inntekter. Politikken redder i praksis noens liv ved å ta andres så lenge nedstengning avstenger de fattiges tilgang til mat. FN advarer derfor nå mot pandemiske sultproblemer som en konsekvens av politikken for å bekjempe pandemien.

Omprioriteringer i helsevesenet tar også liv. Når covid-19 prioriteres, går det på bekostning av vaksiner mot polio og meslinger. Økonomene Debraj Ray og S. Subramanian som har sett systematisk alle disse tallene, retter oppmerksomheten blant annet mot tuberkulose. Etter covid-19 har det vært et dramatisk fall i registreringen av tuberkulosesmitte og en må derfor vente en eksplosiv økning av tuberkuloseofre i tiden som kommer.

Det er ingen tvil om at kampen mot covid-19 både redder og tar liv i fattige land. Derfor trengs vaksinene mot covid-19 kanskje aller mest der den økonomiske evnen til å skaffe seg vaksinene er svakest. Utviklingen i verden på dette området minner derfor om det jeg kaller den sømmelige uforsvarligheten.

Det myndighetene gjør for å bøte på et alvorlig problem, er ikke avhengig av hvor alvorlig problemet er. Det er avhengig av hvem problemet kan bli alvorlig for.

Politikken er tilsynelatende sømmelig fordi den tilfredsstiller interesser som det sømmer seg å ivareta. Den er likevel uansvarlig fordi den ikke tar de virkelige problemene på alvor og fordi folks liv teller så ulikt. Vi finner sømmelig uforsvarlighet i mange varianter i utviklingsland, i internasjonal politikk og kanskje også innad i rike land. Vi ser det klart i hvordan fattige demokratier omfordeler lite, men forsikrer mer. De kronisk rike blir som regel prioritert, de kronisk fattige nesten aldri. De i midten blir prioritert når det er politisk lønnsomt.

Emneord: Krisens økonomi
Publisert 1. feb. 2021 10:00 - Sist endret 5. feb. 2021 16:33