Vi må stole på hverandre, ellers trues omstillingen

Nå trenger vi et skattesystem som fremmer omstilling – og det har vi. Vi må ikke la grunnløs mistenkeliggjøring ødelegge systemet.

Neonlyslampe
Foto: Charles Deluvio/Unsplash

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe, den ble først publisert i Dagens næringsliv 4. desember. 

Foto av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe
Foto: UiO

Norge skiller seg fra mange andre land med en høy grad av tillit i befolkningen. Vi stoler på hverandre. Den norske velferdsstaten beror på denne tilliten. La oss gjerne diskutere om vi trenger et skattesystem som gir mer omfordeling – men utgangspunktet må være at vi stoler på hverandre.

Høy tillit til hverandre og til våre institusjoner gir oss bedre systemer og regulering – slik som skattesystemet: Vi stoler på at den enkelte gir korrekte opplysninger om alle de forhold som danner grunnlag for hvilken skatt som skal betales. Tillit muliggjør et faglig fundert og effektivt skattesystem som gir stat og kommune store inntekter med minst mulig skadevirkninger på økonomien.

En viktig del av det norske skattesystemet er den såkalte fritaksmetoden. Den har i mange år levd et liv i skyggen av norske skattedebatter, men i løpet av det siste året har den fått økende oppmerksomhet og seiler opp som en het kandidat for debatt i valgåret 2021.

Ideen med fritaksmetoden er at vi skal hindre at bedrifter får dobbeltbeskatning. Men minst like viktig er at fritaksmetoden fremmer omstilling. Den er et svært godt eksempel på hvordan skattesystemet former samfunnet vårt og legger til rette for verdiskaping og sysselsetting.

Vi trenger et skattesystem som muliggjør og oppmuntrer til omstilling. Det gjelder alltid. Men det gjelder spesielt nå. Uavhengig av hva vi mener om klimaendringer er det en realitet at aktiviteten på sokkelen gradvis vil avta. Samtidig har pandemien hatt – og vil ha – dramatiske konsekvenser for norsk næringsliv.

Akkurat nå trenger vi derfor mer enn noensinne å være helt sikre på at omstillingsmaskineriet er tilstrekkelig smurt. Det må være enkelt å flytte kapital mellom virksomheter og næringer, ellers vil kapital nå låses inne i ulønnsomme og lite fremtidsrettede virksomheter. Det vil gjøre veien ut av koronakrisen enda tyngre og bremse den grønne omstillingen.

Uten fritaksmetoden ville det kunne være lønnsomt for en kapitaleier å beholde sine investeringer i en bedrift som går relativt dårlig fremfor å reinvestere dem i en annen og mer fremtidsrettet virksomhet. Det vil være uheldig for oss som samfunn. Kapital bør investeres der den gir høyest avkastning – uten hensyn til skatt. Bare slik sikrer vi høyest mulig sysselsetting og verdiskaping. Rammebetingelser som bidrar til smidig omstilling, vil over tid være mye viktigere for norsk økonomi enn store statlige støttepakker.

I ulike artikler og kronikker har det gjennom det siste året blitt skapt et inntrykk av at fritaksmetoden først og fremst legger til rette for skattefri sparing for de aller rikeste. At ordningen representerer et hull i skattesystem som misbrukes av rike bedriftseiere. Ideen er at kombinasjonen av utbytteskatt og fritaksmetoden skaper skattefrie pengebinger for Norges milliardærer som de kan bruke til alskens eventyr, herunder yachter, privatfly og luksuseiendommer.

Det blir vist til forskning som finner at etter skattereformen i 2006 har alle kategorier aktiva vokst og spesielt har bedriftenes regnskapspost «varige driftsmidler» økt mye. Det ansees som indikasjon på økt privat forbruk.

Dette argumentet mot fritaksmetoden er høyst problematisk. Det speiler manglende tillit til en stor gruppe – nemlig norske bedriftseiere. For den kapitalen som ligger i norske selskaper kan nemlig ikke skattefritt brukes til personlig forbruk. Alle fordeler man direkte eller indirekte tar ut av en bedrift, skal nemlig beskattes. Norsk skattelovgivning gjør det faktisk lite attraktivt å la bedriften som du eier, kjøpe eiendommer og båter som du skal bruke personlig. Og slik bør det være. Men det betyr samtidig at det ikke er fritt frem for skattefritt luksusforbruk – slikt forbruk representerer skatteunndragelse.

Vi bør derfor ikke bekymre oss for at regnskapsposten «varige driftsmidler» øker. Tvert om. Det viser at det bedriftene tjener penger og at pengene investeres mer i maskiner, utstyr og lokaler som legger til rette for at arbeidskraften blir mer produktiv og for økt sysselsetting.

Varige driftsmidler økte i perioden fra 2007 til 2019 fra 1621 milliarder kroner til 3344 milliarder. Kall meg gjerne naiv, men jeg tror ikke at norske bedriftseiere unndrar skatt i en slik størrelsesorden. De estimatene på skatteunndragelse som Skatteetaten har offentliggjort i denne sammenhengen, er marginale i forhold.

Det er helt legitimt å ønske et skattesystem som gir mer omfordeling. Men utgangspunktet bør fortsatt være et system som i minst mulig grad svekker verdiskapingen, og som beror på at vi har tillit til hverandre.

Emneord: Krisens økonomi
Publisert 7. des. 2020 08:46