Det er ikke gitt at helse og alvorlig sykdom skal ha absolutt prioritet ved vaksinering

Valg av vaksinasjonsstrategien bør ta hensyn til alle viktige samfunnskonsekvenser, ikke bare liv og helse.

Ubrukte sprøytespisser
Foto: freestocks/Unsplash

Kronikken er skrevet av Steinar Holden. Den ble først publisert i Dagens næringsliv 18. november.

Steinar Holden
Foto: UiO

I disse dager arbeider regjeringen med sin beslutning om hvem som skal prioriteres ved vaksinering mot koronaviruset. Vi har fått gode nyheter om effektive vaksiner som er på vei, men det vil ta mange måneder før Norge får tilstrekkelig antall doser. Derfor må man ha kriterier for hvilke grupper som skal få vaksinen først.

Helsemyndighetene peker på føringer som ligger til grunn for slike vurderinger. Å redusere risiko for død kommer først, deretter risiko for alvorlig sykdom. Så følger å opprettholde essensielle tjenester og kritisk infrastruktur i samfunnet.

Med slike føringer er det nærliggende å konkludere at risikogrupper som eldre og personer med underliggende sykdommer bør få vaksinen først. Men en slik konklusjon er ikke opplagt.

For det første er det ikke sikkert at vaksinering av disse gruppene faktisk gir størst reduksjon i risikoen for død og alvorlig sykdom. I en artikkel i Science i 2009 viste Jan Medlock og Alison Galvani at vaksinasjon av yngre grupper som i større grad sto for smittespredning, førte til større reduksjon i omfang av sykdom og død.

For det andre er det gode grunner til å ha en bredere målsetning for et vaksineprogram, og ikke en streng prioriteringsliste der død og alvorlig sykdom kommer foran alle andre kriterier.

Hvis pandemien er under kontroll, i tråd med regjeringens strategi som ble lagt frem 7. mai, vil det være svært få som dør eller blir alvorlig syke. Samtidig kan det være omfattende smitteverntiltak med kraftige inngrep i personlig frihet, som innebærer stor belastning for økonomi og samfunn. Enkeltpersoner kan lide store økonomiske tap og mange rammes av sosial isolasjon og begrensede aktivitetsmuligheter.

I en situasjon med få døde og store belastninger på andre måter virker det lite rimelig at reduksjon i risiko for død og alvorlig sykdom skal gis absolutt prioritet foran alle andre konsekvenser.

En bredere målsetning ville være i samsvar med strategien fra 7. mai, der regjeringen presiserte at «håndteringen av pandemien skal ivareta helse, redusere forstyrrelser i samfunnet og beskytte økonomien.»

For å finne hvilke grupper som bør prioriteres, bør man gjøre beregninger av de samfunnsmessige konsekvenser av ulike vaksinasjonsstrategier, der man tar også tar hensyn til hvilke smitteverntiltak som vil brukes. Her bør man se på alle viktige konsekvenser, både for liv og helse og andre forhold.

Det vil være stor usikkerhet ved slike beregninger, men selv usikre beregninger kan gi verdifull innsikt som forbedrer beslutningsgrunnlaget.

Hvordan man skal vurdere liv og helse opp mot andre konsekvenser må være opp til de politiske myndigheter. Et utgangspunkt kan være å bruke de samme avveininger som brukes i lignende beslutninger ellers, for eksempel om bruk av kostbar behandling i helsevesenet eller dyre tiltak for å redusere risiko for dødsfall i veitrafikken.

Hvilke konklusjoner kan slike beregninger gi?

Det vil avhenge av mange forhold, som vaksinens egenskaper og omfanget av smittespredning når vaksinasjonen starter.

For vaksiner som først og fremst beskytter den vaksinerte mot sykdommen, men som har liten virkning på videre smittespredning, virker det åpenbart at risikogrupper skal prioriteres. For vaksiner som reduserer videre smittespredning, må man ta flere hensyn.

Trolig vil det være viktig å prioritere utsatt helsepersonell, fordi de er mer utsatt, kan videreføre smitten og er viktig for kapasiteten i helsevesenet.

Jeg ville også gjette på at områder med høy smittespredning ville komme høyt på listen. I områder med lav smittespredning er risikoen for liv og helse liten, og gevinsten av vaksinasjon er trolig mindre.

I områder med høy smittespredning er konsekvensene av pandemien større.

Vaksinasjon av risikogrupper vil være viktig for å redusere risikoen for liv og helse. Men det virker lite sannsynlig at vaksinering av risikogrupper vil ha stor virkning på omfanget av pandemien. Risikogrupper har trolig en forsiktig adferd og bidrar lite til smittespredning.

Trolig vil vaksinasjon av andre befolkningsgrupper ha større virkning på pandemien. Det vil redusere tap av liv og helse for risikogrupper, i tråd med Medlock og Galvani (2009), og gi raskere grunnlag for å lette på strenge smitteverntiltak. Det vil dempe økonomiske tap og gi mindre sosial isolasjon.

Siden en vaksine neppe vil gi full garanti mot å bli syk, vil det særlig for risikogrupper være viktig at smittespredningen blir dempet. Selv med en vaksine med 90 prosent effekt, vil nok risikogrupper måtte være forsiktige dersom smitten i samfunnet er høy.

Geografisk prioritering kan være vanskelig fordi det kan bli oppfattet som urettferdig i områder som da må vente. Men hvis man har en god faglig begrunnelse og en åpen prosess, med faglige vurderinger om at dette trolig gir de laveste samfunnsmessige omkostningene og det laveste tap av liv og helse, bør det likevel være mulig å gjennomføre.

 

Lenke til kronikken på DN.no. 

Kronikken er også omtalt i en sak på forskning.no. 

Emneord: Krisens økonomi
Publisert 22. nov. 2020 00:00 - Sist endret 24. nov. 2020 10:04