Løsningen er kanskje åpne grenser

Ulikhetskrisen og miljøkrisen er to sider av samme sak. Kanskje fri migrasjon mellom alle land ville få fart på nødvendige tiltak i den rike verden?

Høyt gjerde
Foto: Cole Patrick/Unsplash

Kronikken er skrevet av Kalle Moene, den ble først publisert i Dagens Næringsliv 13. november.

Kalle Moene. Foto: UiO
​​​​​

Mens mange byrder av global oppvarming trolig må bæres av innbyggerne i land med lav inntekt, skapes mye av problemet av innbyggerne i land med høy inntekt. Men det stopper ikke der. Det er også store forskjeller innad i land. De rikeste gruppene i hvert land har selvsagt et forbruk som innebærer et mye høyere CO2-utslipp enn andre.

For å illustrere skal jeg bruke beregninger som er laget av økonomene Lucas Chancel og Thomas Piketty. Beregningene er også er drøftet i Pikettys bok «Capital and Ideology» fra 2020.

Utgangspunktet er at karbonutslippene ikke bare er noe produsentene er ansvarlig for. Forbrukerne må selvsagt også bære mye av ansvaret. Beregningene kobler forbruksmønster til karbonutslippet i produksjon og transport av forbruksvarene.

Hva viser tallene?

De som i perioden 2010 til 2018 tilhører de ti prosent største miljøsynderne i verden – målt ved sitt individuelle karbonutslipp – bidrar med et utslipp som er mer enn det dobbelte av gjennomsnittet i verden og er ansvarlig for halvparten av verdens utslipp. Hvor bor de?

Nesten halvparten bor i Nord-Amerika, mellom 16 og 12 prosent i Europa og Kina.

De som tilhører de én prosent største miljøsynderne i verden, slipper ut nesten ti ganger så mye som gjennomsnittet i verden og er ansvarlig for hele 14 prosent av verdens utslipp. Hvor bor de?

Godt over halvparten bor USA, mens bare fire prosent av dem bor i folkerike Sørøst-Asia, India og Afrika.

Som vi ser er miljøkrisen en åpenbar del av ulikhetskrisen. Klimaproblemene er ikke bare knyttet til geografisk ulikhet, men avhenger også av inntektsulikheten mellom klasser. De verste miljøsynderne er de rikeste gruppene i de rikeste landene. Samtidig bærer de som i liten grad vært med på å skape miljøkatastrofen, mange av konsekvensene. Alt dette plasserer omfordeling av inntekt mellom land og mellom grupper i et nytt lys.

Mindre forskjeller i den rike verden kan bidra til å redusere miljøkrisen. For det første gjør større likhet oss mindre fremmedgjort for de virkelige problemene, noe som kan åpne for mer kollektiv fornuft. For det andre åpner et mindre forbruk blant de rikeste av oss for et større bærekraftig forbruk blant dem som har mindre – både i eget land og internasjonalt.

Jordens bærekraft tåler som kjent ikke miljøkonsekvensene som en fortsatt økonomisk vekst fører til. Jorden tåler ikke at den fattige delen av verden får den rike verdens materielle levekår. Skal resten av verden kunne forbruke mer, må den rike verden forbruke mindre. Og spesielt må de rikeste i den rike verden – som har skapt så mye av miljøkrisen – forbruke mindre.

Menyen av mulige tiltak er stor. Den inkluderer alt fra en progressiv karbonskatt, som ville innebære både utslippskutt og omfordeling, til nye internasjonale skatter på formue og inntekt. Siden ulikhetskrisen og miljøkrisen i verden er to sider av samme sak, krever de en felles løsning.

Problemet er imidlertid ikke mangel på mulige tiltak. Problemet er politisk oppslutning om å sette tiltakene ut i livet. Mange i den rike verden vegrer seg for en storstilt og nødvendig omfordeling til den fattige delen av verden fordi ulikheten der forhindrer at vi når de som trenger støtten mest. For å få til betydelig global omfordeling mellom land, er det derfor avgjørende at det blir mindre vanstyre og mer progressive omfordelingsordninger innad i de fattige landene.

Den rike delen av verden prøver dessuten å gjøre seg immun mot konsekvensene av den ulikhetskrisen den har bidratt til. Vi stenger grensene for folk som naturlig nok ønsker å komme til den rike verden – dels på grunn av de økonomiske og sosiale problemene som ulikhetskrisen har skapt i deres hjemland og dels på grunn av konsekvensene av global oppvarming. Klimaendringene kommer til å skape ytterligere migrasjonspress i tiden fremover.

Mangelen på kollektiv rasjonalitet er et uttrykk for at vi verdens befolkning rett og slett ikke er i samme båt. Forskjellene i levekår og inntekt er for store. Kanskje en politikk som åpnet for fri migrasjon mellom alle land, ville få fart på nødvendige tiltak i den rike verden?

Med åpne grenser ville vi klarere se de virkelige sammenhengene, noe som kanskje ville lede å konkurrere om å overføre inntekt for å demme opp for migrasjonen. Dette ville i tilfelle bidra til den nødvendige omfordelingen mellom land – også fra de rikeste i den rike verden til de dårligst stilte i den fattige verden. Da ville kanskje lede til at vi lettere kunne løse både miljøkrisen og ulikhetskrisen.

Publisert 17. nov. 2020 13:00