Forskere kan komme til kort

Dersom vi skal forvente at folk lytter til oss, må vi ha tillit.

Stortinget
Foto: Damon Zaidmus/Unsplash

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe, den ble først publisert i Morgenbladet 23. oktober. 

Foto av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe
Foto: UiO

Formidling av forskningsbasert kunnskap har for meg stått sentralt fra jeg begynte min yrkeskarriere som ung forsker. Jeg tror vi alle leter etter en form for mening med livet, og vi finner den på ulike steder. For meg er forskningsformidling noe av det som gir livet mening. Jeg tror veldig bestemt at vi får bedre politikk og et bedre samfunn dersom vi bruker den innsikten som forskning og forskningsbasert kunnskap gir oss.

Det sentrale spørsmålet er hvordan vi som forskere kan nå frem med den innsikten vi har. Jeg tror det handler om to ting: tillit og kommunikasjon.

Dersom vi skal forvente at politikere og folk flest lytter til oss, så må vi ha tillit. Forskningsrådet gjennomførte for et års tid siden en undersøkelse om tillit. Undersøkelsen viste at 72 prosent har meget eller ganske stor tillit til forskere. Det er et høyt tall – både absolutt og relativt sett. Undersøkelsene fra Valgforskningsprogrammet viser til sammenligning at andelen som har tillit til politikerne, er 49 prosent. Men det er fortsatt slik at nesten en tredjedel ikke uttrykker stor tillit til oss. Det er mange mennesker. Undersøkelsen viste også at rundt 30 prosent mente at forskningsresultater i stor grad er preget av forskernes egne politiske holdninger og oppfatninger.

Tillit er ikke noe man kan be om. Tillit er noe man får. Vesentlig er hva som skal til for å få tillit. Viktige stikkord er: faglighet, integritet og edruelighet. De som lytter til oss som forskere, må være sikre på at vi kun har én agenda, nemlig å nå frem med kunnskap som bringer vitenskapen og verden fremover, gir bedre politikk og et bedre samfunn. Det krever at vi ikke lar våre faglige resonnement farges av politisk ståsted. Det krever også åpenhet om bindinger, habilitet og interessekonflikter. De etablerte forskningsetiske retningslinjene gir klare og gode føringer for hvordan vi opptrer på en måte som bygger tillit.

Det er et privilegium å bli lyttet til. Det er morsomt og smigrende å få en mikrofon. Det er morsomt å ytre seg, og det er morsomt å være med i debatter. Utviklingen går samtidig i en retning hvor, dersom man først har havnet på listen til journalistene, så er det nærmest ingen grenser for hva man innimellom kan bli spurt om. Men det er ikke alltid man skal si ja når man blir tilbudt en mikrofon. Noen ganger kan det være riktig å si nei. Fordi det ligger utenfor eget kompetanseområde, eller fordi det ikke er tid nok tilgjengelig til å sette seg inn i den relevante saksmaterien. Man skal si nei, rett og slett for slik å bevare sin integritet som forsker.

Er jeg veldig god på dette? Nei, helt sikkert ikke bedre enn andre. Jeg har gått på limpinnen noen ganger. For en del år siden ble jeg oppringt av en kvinnelig journalist som hadde et spørsmål hun ønsket svar på. Min første respons var at jeg følte dette lå utenfor mitt kompetanseområde og at jeg derfor ikke ønsket å svare. Men hun ga seg ikke, og etter litt tautrekking kom det som fikk meg til å tippe: «Dersom jeg hadde ringt en av dine mannlige kollegaer, så hadde han svart for lengst …» Jeg ville ikke ha på meg at jeg var en større «kylling» enn mine mannlige kollegaer, og svarte sporenstreks. Jeg er ikke stolt av denne episoden. Hver gang jeg er litt i tvil om jeg skal svare på en forespørsel, så minner jeg meg selv på denne samtalen.

Men tillit er ikke nok. Som forskere må vi også være gode til å kommunisere. Det er både avgjørende for om budskapet når frem, og for hvordan vi oppfattes – om vi inngir tillit.

Som forskere har vi i utgangspunktet et språk som normalt er for komplisert og for fullt av faglig sjargong til at vi kommuniserer godt med verden utenfor akademia. Jeg har vært veldig heldig. Da jeg begynte som spaltist i Dagens Næringsliv for rundt tolv år siden, gjorde jeg en avtale med Sofie Mathiassen, som den gang var politisk redaktør i avisen. Jeg skrev kronikker såfremt jeg fikk kommentarer på førsteutkast. Det ble en bratt læringskurve. Ordbruk, setningsoppbygging, budskap – ingenting fungerte. Det ble veldig mange utkast for hver ferdige kronikk. Jeg unner alle andre forskere å møte en «Sofie».

Kommunikasjon handler også om bruk av kanaler. I Norge har vi en veldig god kanal for forskningsformidling: Norges offentlig utredninger – NOU-er. Offentlige utvalg produserer NOU-er som benyttes for å forberede politiske reformer. De utgjør en viktig del av den norske modellen. NOU-er er der hvor fag møter politikk, og hvor kunnskap struktureres på en måte som gjør den til et nyttig bakteppe for politikkutforming. Å sitte i et offentlig utvalg er veldig inspirerende. Det gir mulighet til å bryne seg på andre fagpersoner og sammen å komme frem til kunnskapsbasert forslag.

Men jeg er bekymret. Jeg opplever at NOU-modellen er under press. Jeg har sittet i mange offentlige utvalg. Det første, Hervik-utvalget, for over tyve år siden. Det er blitt vanskeligere å få gjennomslag for faglig funderte forslag. I fjor leverte både Havbruksskatteutvalget, som undertegnede ledet, og Kraftskatteutvalget sine innstillinger. Utvalgene hadde til felles at forslagene som ble lagt på bordet ikke bare hadde støtte av flertallet i utvalgene, men også hadde bred støtte blant samfunnsøkonomer generelt i Norge. Ikke desto mindre – de fikk ikke gjennomslag politisk. Begge utvalg ble møtt med en massiv lobby, og forslagene endte i skuffen. Lobbyene begynte arbeidet lenge før vi la frem våre respektive forslag og var godt hjulpet av profesjonelle kommunikasjonsrådgivere.

I en verden hvor særinteressene er sterke og hjelpes frem av kommunikasjonsbyråer, kan forskere lett komme til kort. Det gir en politikk som er mindre kunnskapsbasert. Det betyr en politikk som legger interessene til enkeltgrupper til grunn, snarere enn et helhetlig samfunnsperspektiv.

Det er også grunn til å spørre om hva denne utviklingen gjør med rekrutteringen til offentlige utvalg. Det er spennende å sitte i offentlig utvalg. Men det er hevet over enhver tvil at det er muligheten for å bidra til en kunnskapsbasert politikk som er forskernes drivkraft. Det er ikke timelønnen. Under arbeidet med Havbruksutvalget etterlyste en god venn om ikke jeg kunne finne meg andre former for selvpisking som var mindre tidkrevende og ødeleggende for familielivet. Vel, jeg var inne på tanken.

Spørsmålet er hvor veien går videre. Skal offentlige utvalg utstyres med en pott til kommunikasjonsbyrå? Meg bekjent er det kun 22. juli-kommisjonen som har kjøpt inn kommunikasjonstjenester, og det var åpenbart et helt spesielt utvalg. Det bør forbli unntaket. Jeg er stolt av den norske NOU-modellen. Den reflekterer at vi er et land hvor kunnskap verdsettes og utnyttes. Det må vi hegne om. Forskningsbasert kunnskap gir politikk som ivaretar flertallet snarere enn særinteresser.

Publisert 2. nov. 2020 00:00 - Sist endret 12. nov. 2020 12:03