Tre merkverdigheter i debatten om formuesskatten

Skatterabatt til såkalt arbeidende kapital er en ekstremt dyr måte å hjelpe små og mellomstore bedrifter på.

Mann i skjorte som skriver på et ark
Foto: Scott Graham/Unsplash

Kronikken er skrevet av Martin Blomhoff Holm, den ble først publisert i Dagens Næringsliv 22. oktober. 

Foto av Martin Blomhoff Holm
Martin Blomhoff Holm
Foto: UiO

I kjølvannet av innlegget til Marie Bjørnebye, Knut Røed og Simen Markussen har det vært en omfattende debatt om formuesskatten og dens virkning. De presenterer sine funn om at formuesskatten har positiv effekt på sysselsetting (innlegg i DN 6. oktober). Nå skal jeg ikke gå inn i debatten om akkurat deres resultater annet enn å nevne hvis vi hører på kritikken, så kan vi se på resultatet som en sammenheng, det vil si at høyere formuesskatt samvarierer svakt med høyere sysselsetting.

Hvis vi også ser på resultatene fra studien til Janis Berzins, Øyvind Bøhren og Bogdan Stacescu (innlegg i DN 10. juni og 13. oktober), som finner at formuesskatten om noe har en liten negativ effekt på sysselsetting, er en nærliggende konklusjon at formuesskatten har svært liten virkning på sysselsetting, om noen.

I så fall er det tre forhold som er merkverdige i debatten om formuesskatten.

For det første er argumentet at formuesskatten skal føre til økt sysselsetting svakt, men enda viktigere er det at det måtte være en ganske stor effekt for at man skulle påstå at en reduksjon av formuesskatten er et godt virkemiddel – krone-for-krone – for å øke sysselsettingen. Hvis man virkelig var interessert i å øke sysselsettingen, virker det jo rart at man skal senke en indirekte skatt på eierne fremfor å endre skatter som direkte påvirker sysselsetting.

Hvorfor diskuteres ikke heller andre tiltak, som skatt på lønnsinntekt, skatt på bedriftens overskudd eller arbeidsgiveravgiften, som sannsynligvis har mye større effekt – per skattekrone – på sysselsetting?

For det andre har debatten om formuesskatt primært handlet om hvordan eiere av små og mellomstore bedrifter må ta ut ressurser fra firmaet for å betale formuesskatten. Hvis dette er argumentet, er det merkverdig å løse dette ved å endre den relative rabatten til såkalt arbeidende kapital. Dette er en ekstremt dyr måte å hjelpe små og mellomstore bedrifter på. Hvorfor skal man gi millioner i skattelette til Norges rikeste for å stimulere små og mellomstore bedriftseiere med mindre enn 100.000 kroner? Hvorfor ikke bare heve bunnfradraget slik at disse bedriftene ikke rammes av formuesskatt i stedet?

For det tredje er virkemiddelet for å redusere formuesskatten merkverdig. Noen har innført begrepet arbeidende kapital. Problemet er at det er ingen meningsfull forskjell mellom arbeidende og ikke-arbeidende kapital slik det blir diskutert. I utgangspunktet kan alle komponenter av formuen til en privatperson føre til investering og i så måte være arbeidende. Unntaket her er bolig. Men her er skattesystemet satt opp slik at det relativt sett er bedre å putte pengene i såkalt «død» kapital, altså bolig, fremfor i arbeidende kapital, altså all annen formue.

Hvis man virkelig ønsker å stimulere til at formuen skal arbeide, hvorfor ikke fjerne den relative rabatten på bolig i formuesskatten?

Det blir i hvert fall ikke bedre av å introdusere enda mer relativ vridning i formuesskatten. Og hvis det er et problem med å skattlegge folks (primær-) bolig: Hvorfor ikke heve bunnfradraget slik at ordinære husholdninger ikke rammes?

Publisert 24. okt. 2020 10:00