Hva ville Adam Smith sagt?

NHOs «Neste trekk – et veikart for fremtidens næringsliv» ville ha interessert Adam Smith.

Kompass
Foto: Danny de Vylder/Unsplash

Kronikken er skrevet av Kalle Moene, den ble først publisert i Dagens Næringsliv 4. september.

Kalle Moene. Foto: UiO
​​​​​

Mens andre spør hva Einar Gerhardsen og andre ville sagt i møte med dagens problemer, skal jeg i stedet spørre hva Adam Smith kanskje ville sagt – ikke om NHO-rapporten direkte, men om arbeidsgiveres rolle mer generelt.

Historisk har arbeidsgiverne regnet Adam Smith's «Wealth of Nations» nærmest som en veiviser. Den dansk-norske oversettelsen av boken, publisert like etter utgivelsen i 1776, kom trolig på initiativ fra de norske kjøpmannssønnene Peter og Carsten Anker. De kjente Smith personlig fra deres europeiske dannelsesreise og mente tydeligvis at dette var noe for norsk næringsliv og offentlighet.

Nå har Norge fått de best organiserte arbeidsgiverne i Europa. Hva ville Adam Smith si til det? Han ville trolig pekt på at arbeidsgivernes styrke i noen tilfeller kan bli en svakhet for samfunnet. Han ville være imponert over deres resultater, men skeptisk til deres motiver: «folk fra samme bransje møtes sjelden uten at samtalen ender i konspirasjon mot offentligheten», som han sa. Han ville også minne om «Moral sentiments» som han også skrev, der han påpekte at moralen vår lett kunne korrumperes ved «å beundre de rike og vellykkede og å forakte de fattige og maktesløse».

Han ville spørre om mer inntekt til de dårlig stilte er en «fordel eller ulempe for samfunnet»? Og svare: «Det som forbedrer forholdene for flertallet, kan aldri være en ulempe for helheten. Ikke noe samfunn kan blomstre og være lykkelig der majoriteten av innbyggerne er fattige og miserable». Han ville også gjenta at ulikhet i inntekt og formue dreier seg om makt – og selvsagt ikke bare om tillit. Ulikhet kan undertrykke vanlige folks muligheter: «for hver rik mann må det være minst fem hundre fattige, og overfloden til de få skaper nøden til de mange». Lover og regler favoriserer ofte de rike på bekostning av de fattige. På hans tid var det «ingen lover mot sammenslåinger for å redusere prisen på arbeid, men mange mot sammenslåinger for å øke den».

Smith ville også være opptatt av verdiskaping og produktivitet. Men han ville si at det hverken dreier seg om edle metaller, store formuer, eller en «evne til å bære» offentlig virksomhet. Det er å skape gode liv for det store flertallet i befolkningen. Smith ville i den sammenheng minne om at arbeidsgiverne ikke har sammenfallende interesser med resten av samfunnet. Det gjelder ikke bare i lønnsdannelsen der «arbeideren kan være like nødvendig for arbeidsgiver som arbeidsgiver er for ham, men nødvendigheten er ikke like umiddelbar». Smith mente mer generelt at det var en fare for at arbeidsgiverne hadde bukten og begge endene.

Private virksomheter og næringslivets produktivitet ville likevel være en kjepphest for Smith. Men han ville være skeptisk til hierarki og tilhenger av autonomi. Han ville være for uavhengige arbeidsgrupper og selvstendige næringsdrivende – og skeptisk til overordnede sjefer og underordnede lønnsarbeidere: Den som arbeider for seg selv «nyter hele resultatet av sin egen virksomhet, mens den som jobber for andre må dele med sin arbeidsgiver». De virkelige heltene er derfor ikke sjefene eller arbeidsgiverne, men de som utfører jobben. Hvorfor legger ikke NHO mer vekt på hvordan næringslivet eies og organiseres – for å utnytte motivasjonen og initiativet til de umiddelbare produsentene, ville han undre seg.

For Smith er opptatt av initiativ og langsiktighet. Han advarer mot «en overdreven innbilskhet … om egne evner» som han mente mange ledere hadde. I dag viser eksperimenter i økonomi og psykologi nettopp slik «overconfidence». Smith er helt på linje. Han påpeker hvordan «sjansen for gevinst er mer eller mindre overvurdert, og sjansen for tap er undervurdert..». Han ville trolig peke på ledelsen i Statoil (Equinor) som et skrekkeksempel. Den brente som kjent av 200 milliarder i USA i rusen av en helt ubegrunnet tiltro til at oljeprisen skulle være omkring 100 dollar fatet i all overskuelig fremtid.

Til slutt ville Adam Smith glede seg over at gullalderen ser ut til å være over. På Smiths tid var gullalderen knyttet til de høye jordleieprisene til godseierne. Dette er inntekter som tilfaller dem uten at de må gjøre noe. Han advarte derfor mot at jordeierne ville forstå mindre og mindre av den verden de levde i siden de aldri måtte bruke hodet og skaffe seg kunnskap for å bli rike.

Vår gullalder er ifølge NHO knyttet til inntektene fra oljen. I tilfelle har vi kanskje alle blitt offer for den fordumming og fremmedgjøring som høye grunnrenteinntekter kan lede til ifølge Adam Smith. Mange av medlemmene i NHO har også blitt rike på høye grunnrenteinntekter. Derfor ville trolig Adam Smith igjen minne om det er få tiltak – og nye «neste trekk» – som gagner både de rike og vanlige folk.

Publisert 7. sep. 2020 20:10