På tide å skru igjen kranen

Koronakrisens kompenserende tiltak har krevd brudd av sentrale næringspolitiske prinsipper. Nå må vi raskest mulig tilbake til normalen.

Vannkran
Foto: Jonathan Delange/Unsplash

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe. Den ble først publisert i Dagens næringsliv 10. juli.

Foto av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe
Foto: UiO

Det har vært en vår som mangler sidestykke. I møte med koronaviruset ble kranen til Oljefondet åpnet slik den aldri har vært gjort før. Med god grunn. Nedstengningen av Norge gjennom smittvernstiltak måtte kompenseres med økonomiske tiltak. I sitt siste innlegg i Stortinget før sommeren understreket imidlertid finansminister Jan Tore Sanner at krisetiltak er tiltak i krisen – og det er avgjørende at de nå fases ut. Og nettopp det, kan ikke gjentas for ofte. Nå må vi tilbake til normalen. Kranen må skrues igjen.

For krisetiltakene representerer et massivt brudd på den næringspolitikken som har vært ført siden 80-tallet. Dette er en næringspolitikk som har tjent oss godt. Den har lagt til rette for at samfunnets ressurser er blitt satt i arbeid i de bedriftene og næringene med høyest lønnsomhet. Den har gitt høy verdiskaping og en stor kake å dele.

Og det er viktig å huske på at dette er en næringspolitikk som bygger på dyre kjøpte erfaringer fra 70-tallet. Siste del av 70-tallet hadde næringspolitikken «et defensivt preg» med særlig vekt på å opprettholde bestående arbeidsplasser og industribedrifter. Politikken besto av selektive støttepakker rettet mot utsatte sektorer og enkeltbedrifter. I disse tider høres det bekymringsverdig kjent ut.

Men allerede på slutten av 1970-tallet var tallenes tale klar. Denne tilnærmingen fungerte dårlig. Resultatet var svekket konkurranseevne og nødvendig omstilling som uteble. I 1979 nedsatte regjeringen et offentlig utvalg for å vurdere norsk industriutvikling. Det ble ledet av en stor industripolitisk strateg, tidligere industriminister Finn Lied. Utvalget anbefalte en omlegging til mer generelle og næringsnøytrale tiltak.

Lied-utvalget ble fulgt opp i St.meld. nr. 54 (1980–1981) og innebar en omlegging av norsk næringspolitikk. Her ble de prinsipielle retningslinjene for utviklingen av næringspolitikken slik vi kjenner den i dag lag. Nøytralitet mellom bransjer eller næringer, og bruk av generelle virkemidler var førende prinsipper. Myndighetenes direkte inngripen i næringslivet ble redusert, og innsatsen ble konsentrert om gode og stabile økonomiske rammebetingelser.

Denne næringspolitiske linjen har hatt bred politisk støtte og i det alt vesentlige stått fast også i nedgangstider – selv under finanskrisen. Når norske regjeringer av ulik farge de siste 20-30 årene har avstått fra å fylle opp verktøykassen med selektive næringspolitiske tiltak, er det ikke fordi EØS-avtalen forbyr det, men snarere basert på det taktskiftet som skjedde på begynnelsen av 80-tallet. Samtidig har utvilsomt EØS-avtalen og EUs statstøtteregelverk bygget opp under denne linjen.

Denne næringspolitiske linjen har fungert som et bolverk mot særinteresser og lobbyvirksomhet. Det er urovekkende å konstatere at når kranen først åpnes slik som i vår, hiver nesten alle seg på. Mange med god grunn, men så visst ikke alle. Oljenæringens pakke er et godt eksempel. Press et på politikere som allerede har begynt å forberede seg på valget i 2021 har vært massivt. Vi har fått illustrert hvor vanskelig det er å si «nei», når man først har begynt å si «ja».

En viktig dimensjon av den samme næringspolitikken har vært åpne grenser og fri internasjonal handel. Det er vi som lite land fullstendig avhengig av. Vi er rik på vannkraft, olje og fisk, men både kosthold og forbruk ville blitt svært ensidig dersom vi skulle basere oss på selvberging. Vi ønsker og trenger internasjonalt varebytte.

Da må vi ikke i krisetider bli forledet til å tro at «å kjøpe norsk» er en del av løsningen – et effektivt krisetiltak. En slik forledelse gjorde at den store depresjonen på 30-tallet ble enda dypere og alvorlig enn det den ellers ville vært. Det kan gjerne virke som et besnærende og patriotisk grep på kort sikt, men på lang sikt er det en kun en sikker strategi for redusert verdiskaping og velferd. Samtidig stiller vi oss lagelig til for hugg. Dersom våre handelspartnere skulle svare med samme strategi ville det ikke bare være svært dårlig nytt for våre egne eksportbedrifter og deres leverandører.

Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum, utfordret statsminister Erna Solberg i Stortingets spørretime denne våren på om hun ville oppfordre nordmenn til å handle norsk. Statsministeren svarte at hun ikke ville legge seg opp i hvilken ost folk kjøper. Hun kunne svart enda skarpere: å oppfordre til å kjøpe norsk ost vil være som å skyte oss selv i foten. Det er ikke veien ut av krisen. Den ligger i hurtigst mulig å finne tilbake til den etablerte næringspolitikken som har tjent oss godt i 40 år.

Publisert 14. juli 2020 10:00