Innlegget er skrevet av Kalle Moene, det ble først publisert i Dagens næringsliv 17. juni
Foto: UiO
Til folket sier Civita:
En «stor og levende privat sektor (er) helt nødvendig for å finansiere velferden». (Mathilde Fasting, Civita, 14. juni 2017)
«Norge er avhengig av en blomstrende privat sektor, gründere og selskaper som vokser seg store og som over tid er lønnsomme for at skal ha arbeidsplasser, produktivitetsvekst og derved evne til å finansiere velferd ved hjelp av skatt». (Kristin Clemet i VG 10. april i fjor, se også bloggen hennes 13. februar 2018, som jeg har sitert tidligere).
De samme oppfatningene sprer seg i politikken:
Stortingsrepresentant Kårstein Eidem Løvaas sier: «Velferden vår hviler på verdiene som næringslivet skaper. Det er Høyres oppgave å hele tiden minne om denne sammenhengen». (Twitter 15.03 2019).
Statsminister Erna Solberg sier: «Verdier må skapes for at vi skal kunne finansiere gode skoler, et bedre helsevesen og en trygg eldreomsorg i årene som kommer» og «... lønnsomhet og verdiskaping er det som finansierer velferden vår» (kronikk i DN 6. april i fjor og gjentar samme sak i DN sist lørdag).
Samfunnsøkonom Steinar Juel må finne seg i å representere prestene i analogien min. Han vegrer seg naturlig nok for å gjenta innholdet i sitatene over. Han overser dem og bringer inn nye saker, nye nyanser – noe som kunne være interessant nok om det ikke skiftet sånn:
Når jeg sier at Baumol-mekanismen hjelper oss til å forstå produktivitetsutviklingen i offentlig sektor, svarer Juel (og medskribenten Kristin Clemet) at den hypotesen falt sammen på 1990-tallet.
Når jeg sier at økonomer ved NTNU, det beste forskningsmiljøet på det området i Norge, demonstrerer det motsatte, svarer Juel at vi må se på incentivene til innovasjon osv. (innlegg i DN 17. juni).
Selvsagt sier Juel at offentlig sektor skaper verdier. Det skulle bare mangle. Han er økonom. Men denne debatten dreier seg ikke om hva Steinar Juel mener. Ei heller er striden for og imot offentlig sektor – der min beste gjetning er at jeg er mer prinsipiell markedstilhenger enn Juel.
Debatten dreier seg om økonomisk argumentasjon, agitasjon og myter.
Den startet med at jeg (i kronikk DN 23. mai) beskrev det jeg kaller «myten om der verdiene skapes», hvordan det er utbredt å tro at næringslivet bærer og finansierer velferden, og at vi derfor må ha mer privat næringsliv for å kunne satse mer på offentlig skole, helse og omsorg.
Jeg nevnte ikke Civita eller Juel med ett ord. Det var derimot Juel som brukte hele sin faste spalte i DN 2. juni på det jeg skrev. Selv om akkurat det er et komplement, mener jeg fortsatt at det er viktig å bekjempe myten og agitasjonen om hvor verdiene skapes. Dersom Juel skulle være enig også her, viser sitatene ovenfor at han har en jobb å gjøre innad i Civita.