Innlegget er skrevet av Kalle Moene. Det ble først publisert i Dagens næringsliv 11. juni.
Foto: UiO
I diskusjonen av «der verdiene skapes» (DVS) mener Steinar Juel og Kristin Clemet (i DN 9. juni) at argumentene jeg fremfører «er og blir en teoretisk øvelse». Ja vel, men når ble teori negativt og galt?
John Maynard Keynes sa: «Practical men who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influence, are usually the slaves of some defunct economist».
Juel og Clemet hevder at essensen i sitatene som jeg brukte i DN 5. juni «ikke beviser noen ting» av det jeg tilla dem. Sitatene viser hvordan myten om DVS presenteres av sentrale personer i norsk politikk. Derfor er det merkelig at Juel og Clemet ikke tar opp og eventuelt forsvarer innholdet i sitatene jeg gjenga.
Saken er jo høyaktuell. Deler av NHO går for tiden inn for å nedbemanne og redusere offentlig sektor. Dette er et ærlig standpunkt som selvsagt krever sin egen argumentasjon. Men da er det ingen hjelp å hente i Clemets påstand om at uten en velfungerende privat sektor kan ikke offentlig sektor eksistere: «inntektene må komme fra den delen av samfunnet som skaper økonomiske verdier og derfor kan betale skatt», som hun sier.
Det er også en myte at verdier «må skapes for at vi skal kunne finansiere gode skoler, et bedre helsevesen og en trygg eldreomsorg», slik statsminister Erna Solberg sier.
Verdiene skapes ikke først. Verdiene skapes direkte i skolen gjennom økt utdannelse, i helsevesenet gjennom bedre helse, i eldreomsorgen gjennom bedre omsorg. Det er ingen omveisproduksjon. Det er rett på. Men de ressursene vi bruker til skole, helse og omsorg, kan vi selvsagt ikke bruke til andre formål. Den som går inn for vekst eller reduksjon i disse aktivitetene, må argumentere for avveiningen. Da dreier det seg om ønsket utvikling, om interesser og politikk.
Det dreier seg ikke om tvingende nødvendige sammenhenger der vi ikke har noe valg – slik myten om DVS vil ha det til og slik sitatene jeg gjenga uttrykker.
Likevel velger Juel å være polemisk (i DN 2. juni): «Når privat økonomisk aktivitet må oppgis for at offentlig aktivitet skal bli større, blir det litt flisespikkeri å si at privat sektor ikke finansierer den offentlige.» Men dersom veksten i offentlig sektor må begrenses for at den private andelen skal bli større, slik Juel mener, må samme logikk innebære at offentlig sektor finansierer den private.
Dette blir feil uansett hvordan en vrir og vrenger på det.
Offentlig virksomhet skaper kort sagt verdier selv og lever ikke mer av det som er skapt på forhånd enn det privat sektor gjør. Privat og offentlig sektor er like avhengige av resten av økonomien.
Vi hører stadig at offentlig sektor må levere det næringslivet trenger. Hvorfor er det ingen som sier at det samme må gjelde den andre veien?
Ingen sektor har forrang.
Det er heller ikke nødvendig å finansiere offentlig sektor med skatter på «den delen av samfunnet som skaper økonomiske verdier». Det er tvert om bedre for samfunnsøkonomien å skattlegge den delen av samfunnet som ikke skaper økonomiske verdier. Slike skatter ville være mindre kostbare – som skatt på skadelige utslipp, eiendomsskatt i byene som skattlegger de som tjener på høyere eiendomspriser etter hvert som byene utvikler seg og blir mer attraktive.
Endelig er det ikke en lek med ord, slik Juel og Clemet påstår, når jeg sier at «privat sektor ikke er produktiv fordi den er privat». Men for å forstå det må de ta med resten av argumentet: «Den er privat fordi det er produktivt og profitabelt å produsere de aktuelle produktene for et marked».
Dette er et hovedpoeng. Offentlig og privat sektor produserer stort sett varer og tjenester som de egner seg best for. Mesteparten av den offentlige produksjonen er tjenester. Jeg trakk derfor frem den såkalte Baumol-mekanismen som en mulig forklaring på lav produktivitetsvekst i offentlig sektor. Mekanismen sier at tjenestenes andel av nasjonalinntekten lett stiger så lenge tjenester ikke er like lett å mekanisere som vareproduksjon.
Nå kan Juel og Clemet fortelle at «på 1990-tallet brøt Baumols tese sammen». Det er i tilfelle en nyhet. I Norge befinner det beste forskningsmiljøet for disse problemstillingene seg på Institutt for samfunnsøkonomi ved NTNU. Der har Lars-Erik Borge og Per Tovmo med medforfattere nylig dokumentert akkurat det motsatte i en artikkel i tidsskriftet «Public Choice».
Forfatterne analyserer også en del av privat sektor som er arbeidsintensiv og konkurranseutsatt. De finner samme mønster der: Det er tjenesteproduksjon eller ikke som er avgjørende for produktivitets- og kostnadsutviklingen, ikke om produksjonen er i privat eller offentlig regi.
Juel og Clemet viser til at produktivitetsveksten i deler av tjenestesektoren har økt i det siste. Det er godt nytt og isolert sett et argument for mer tjenesteproduksjon, både i offentlig og privat regi.