Skatteforslaget gir subsidiering av olje, uten tvil

Utsnitt av oljerigg
Foto: Worksite Ltd/Unsplash

Innlegget er skrevet av Diderik Lund og Knut Einar Rosendahl (Handelshøyskolen NMBU), og ble først publisert i Dagens Næringsliv 7. juni

Professor Steinar Holden
Diderik Lund
Foto: UiO

Atle Guttormsen og Thore Johnsen skriver i DN 3. juni at vår vurdering 19. mai av forslagene til endringer i petroleumsskatten bygger på urealistiske regnemåter. Men de har åpenbart misforstått argumentene våre.

For å vurdere forslaget fra Norsk olje og gass (Norog) trengs det ikke noen antagelse om hvilken kalkulasjonsrente selskapene bruker.

Knut Thorvaldsen i Norog presiserte i DN 28. april at de foreslår at selskapene bare skal bære 14 prosent av investeringskostnadene selv. Resten dekkes av staten gjennom skattefradrag.

På inntektssiden (bruttoinntekt minus driftskostnad) beholder selskapene 22 prosent. Resten inndras av staten gjennom skattlegging.

Denne asymmetrien gir en åpenbar subsidiering. Et prosjekt der inntektssiden utgjør bare 65 prosent av investeringene (målt i nåverdier), vil naturlig nok være svært ulønnsomt i fravær av skatt. Om vi for enkelhets skyld setter nåverdien av investeringene før skatt til 100, blir netto nåverdi minus 35 (= 65 – 100). Med Norogs forslag vil det bli omgjort til noe lønnsomt: Netto nåverdi etter skatt blir 0,3 (= 14,3 – 14).

Eksempelet er blitt kritisert fordi det har bare så vidt positiv lønnsomhet etter skatt. Men eksempelet er satt opp for å illustrere en nedre grense, så kritikken treffer dårlig.

Det finnes en lang rekke prosjekter som før skatt har en inntektsside som utgjør mellom 65 og 100 prosent av investeringskostnaden. Alle disse er ulønnsomme før skatt, men de blir lønnsomme etter skatt under Norogs forslag. Dette gjelder trolig mange prosjekter som selskapene har hatt planer om, men som nå har fått redusert lønnsomhet på grunn av prisfallet på olje og gass.

Dette kan ikke bortforklares med at det bare er tale om å sette i verk prosjekter som allerede er planlagt.

Vi ser i E24 3. juni at Guttormsen og Johnsen mener regnestykket er urealistisk, og vi blir bedt om å regne på konkrete felt. Men det er jo unødvendig når subsidieringen blir så åpenbar som her. Beregninger på enkelte felt må baseres på en rekke antagelser, slik at konklusjonene blir mindre robuste.

Regnestykket vårt gjelder uavhengig av forutsetninger om for eksempel priser og kalkulasjonsrenter.

På pressekonferansen etter første forhandlingsmøte på Stortinget 4. juni uttalte både Jonas Gahr Støre og Siv Jensen seg som om det ikke er på tale med noen subsidiering.

  • Støre sa at «ingenting av det vi gjør nå, skal bidra til å gjøre ulønnsomt lønnsomt,» uten at vi har fått noen avklaring av om Arbeiderpartiet avviser Norogs forslag.
  • Jensen sa at «det er ingen grunn til å finne en løsning her som innebærer store skattesubsidier til næringen, og det har de strengt tatt heller ikke bedt om». Det siste er en feiltolkning av forslaget til Norog, slik det ble presisert i DN 28. april.

Samtidig ser vi at Guttormsen og Johnsen er uenig med Finansdepartementet og oss om hvordan vi kan regne på skattesystemer der fradrag for investeringer er spredt ut i tid. Dette er ikke nytt. Vi har deltatt i debatter om dette før, blant annet i DN i mai 2013. Det er imidlertid ikke nødvendig å gjenta den debatten for å ta stilling til forslaget fra Norog.

Emneord: Krisens økonomi
Publisert 11. juni 2020 08:15 - Sist endret 7. juli 2020 12:27