Privat sektor er ikke produktiv fordi den er privat

Myter om hvor verdiene skapes og ikke skapes står sterkt i mange miljøer. Feiloppfatninger er de like fullt.

Sykepleier som klargjør en sprøyte
Foto: Dimitri Houtteman/Unsplash

Kronikken er skrevet av Kalle Moene, den ble først publisert i Dagens næringsliv 5. juni.

Bildet kan inneholde: briller, eyewear, ansikt, briller, hake.
Kalle Moene.
Foto: UiO

Hovedpoenget i min kronikk i DN lørdag 23. mai, som Steinar Juel i Civita kommenterer i DN 2. juni, er dette: Påstander om at privat sektor skaper verdier, mens offentlig sektor forbruker verdier, er direkte feil. Likevel er slike oppfatninger helt vanlige i flere miljøer.

Toppolitikere så vel som deler av LO og de fleste næringslivstopper snakker stadig om hvor verdiene skapes og om hvor avhengige vi andre er av denne verdiskapingen. Juel påstår at han er ukjent med «at dette er en rådende oppfatning».

Da får jeg ta med noen mer eller mindre tilfeldige sitater fra personer jeg respekterer:

  • Statsminister Erna Solberg: «Verdier må skapes for at vi skal kunne finansiere gode skoler, et bedre helsevesen og en trygg eldreomsorg i årene som kommer. … lønnsomhet og verdiskaping er det som finansierer velferden vår. Det går ikke an å fordele godene til gode formål som skole og helse dersom verdiene ikke skapes. Forutsetningen for fordeling av goder, er nettopp at noen skaper de verdiene.» (kronikk i DN 6. april i fjor)
  • Kristin Clemet, Civita: «Offentlig sektor kan ikke eksistere uten en velfungerende privat sektor som blant annet bidrar til å finansiere helse og utdannelse, infrastruktur og rettsvesenet … Inntektene må komme fra den delen av samfunnet som skaper økonomiske verdier og derfor kan betale skatt. … Uten en lønnsom og ansvarlig privat sektor, blir det hverken fattigdomsreduksjon, institusjonsbygging eller fremgang» (bloggen hennes, 13. februar 2018).

Sitatene – jeg kunne gjengi mange flere – uttrykker den gjengse feiloppfatningen som jeg vil til livs. Jeg kaller den «der verdiene skapes» – DVS. Myten om DVS finnes i de aller fleste miljøer. Men den blir ikke riktig av den grunn.

Mange tenker korrekt nok at vi må eksportere for å kunne importere. Men akkurat det har ingenting med størrelsen på offentlig sektor å gjøre. Vi må eksportere for å betale for importen, samme hvordan resten av økonomien er organisert.

For å eksportere må vi naturlig nok produsere noe som kan eksporteres. Men vi må selvsagt ikke av den grunn produsere mer aluminium for å kunne ansette flere sykepleiere. Det er en annen sak uten sammenheng med den første.

Å produsere mer aluminium for å få flere sykepleiere er falsk logikk og feil politikk.

Sammenhengene er mye enklere. Et godt samfunn prøver å utnytte de ressursene og produksjonsmulighetene som finnes, inklusiv handel med andre land, for å tilfredsstille folks ønsker. Når vi har dekket den ønskede importen med eksport, kan vi bruke resten av ressursene til de formål folk måtte ønske.

Verden har gode erfaringer med å appellere til det private initiativ og til markedsløsninger for å produsere noe av det folk vil ha. Særlig når inntektsforskjellene ikke er for store, kan markeder virke godt. Denne markedsledede produksjonen er som regel en produktiv virksomhet. Verdien av det vi får ut er større enn verdien av det vi putter inn.

Men privat sektor er ikke produktiv fordi den er privat. Den er privat fordi det er produktivt og profitabelt å produsere de aktuelle produktene for et marked. Ikke all verdiskaping egner seg for denne organiseringen.

Kollektive goder, for eksempel, egner seg ikke for en markedsløsning. Produksjon av slike goder kan likevel være både produktiv og ønskelig. Hvor grensen går for hva som bør være organisert i markedsøkonomien og hva som bør være organisert av stat eller kommune, er et praktisk spørsmål mer enn et spørsmål om DVS.

Oppgaven er å finne en passe blanding av marked og stat – av private initiativ og kollektive løsninger. Ingen sektor har forrang. Begge typer trengs. Det er også en gjensidig avhengighet mellom dem.

At offentlig sektor vokser som andel av nasjonalinntekten i de fleste land, er ikke et bevis på at virksomheten er uproduktiv eller lavproduktiv. Veksten er snarere en konsekvens av to nesten lovmessige historiske utviklingstrekk:

  • Wagners lov, som sier at privat etterspørsel etter offentlig tjenesteproduksjon på sikt øker mer enn inntektsveksten i samfunnet.
  • Baumols lov, som sier at tjenesteproduksjon ikke er like lett å mekanisere som vareproduksjonen.

Wagners lov reflekterer grunnleggende preferanser hos folk flest (på fagspråk: høy «Engel-elastisitet» for offentlige tjenester).

Baumols lov gir en forklaring på hvorfor produktivitetsveksten i offentlig sektor kan være lav. Den er ikke lav fordi den er offentlig, men fordi offentlig sektor har mye tjenesteproduksjon, som ikke så lett lar seg mekanisere. Av den grunn kan kostnadene i offentlig sektor øke mer enn kostnadene i privat sektor.

Myten om DVS er seiglivet og skadelig. Den er dels interessedrevet og dels en godt ment misforståelse.

Mange har på forskjellige måter prøvd å avlive den. Selv har jeg prøvd flere ganger, blant annet i denne avis. Vi kan ikke gi oss nå.

Emneord: Krisens økonomi
Publisert 8. juni 2020 15:00 - Sist endret 26. juni 2020 14:55