Det avgjørende skillet går ikke mellom offentlig og privat

Forskjellene får dominere der likhetene er slående.

Mann som arbeider i et laboratorium

Ta den økonomiske siden av koronakrisen, for eksempel. Krisen ble skapt av at det offentlige helsetilbudet var for lite, skriver artikkelforfatteren.

Foto: CDC/Unsplash

Innlegget er skrevet av Kalle Moene, og ble først publisert i Dagens Næringsliv 22. mai. 

Kalle Moene.
Foto: UiO
​​​​​

Bombastiske feiloppfatninger om verden smitter nesten som virus. Sånn har det trolig alltid vært. Immuniteten er i utgangspunktet svak. Den kompakte majoritet kan derfor bli offer for oppfatninger av hvordan verden er som umulig kan være riktig. Men har en først blitt smittet, kan gruppeimmuniteten bli sterk mot korrigerende impulser.

Den rådende oppfatningen av forholdet mellom offentlig og privat sektor, eller mellom offentlige og private virksomheter, er et eksempel. Her styrer ideologiske feiloppfatninger både handling og læring.

Som kjent, er den rådende oppfatning at verdiene blir skapt i privat sektor, mens offentlig sektor bare forbruker verdier produsert i private virksomheter.

Dette er et falskt bilde. Den viktigste grunnen er at skillet mellom offentlig og privat fremhever forskjeller der likhetene dominerer. Noe er åpenbart forskjellig, men inni er de like.

For eksempel, både offentlige og private virksomheter har sine byråkratier og byråkratiske problemer. Det som fremstilles som typisk for offentlige virksomheter, er typisk for store organisasjoner, både private og offentlige. Begge typer virksomhet har en form for sentraldirigert økonomi uten interne markeder. Begge har eiere og ledere som ikke har fullstendig informasjon. De må delegere oppgaver og beslutninger til andre som ikke nødvendigvis har sammenfallende interesser med ledelsen.

Både offentlige og private virksomheter bruker ressurser og skaper noe som samfunnet direkte eller indirekte er villig til å betale for. Å få inntektene som en bevilgning eller gjennom et marked kan ikke være avgjørende for om bruken av ressursene skaper ytterligere verdier eller ikke.

Myndighetene benytter skatter som tilsynelatende finansierer offentlig virksomhet. Skattenes viktigste rolle er imidlertid ikke finansiering, men å redusere privat etterspørsel slik at det blir ledige ressurser – og derved plass – til de offentlige tiltakene. Derfor blir det så galt når politikere og andre sier at vi må øke den private produksjonen for å finansiere velferdsstaten eller andre offentlige oppgaver. Økt privat produksjon kan tvert om redusere muligheten for å sette de ønskede offentlige tiltakene ut i livet.

Ta den økonomiske siden av koronakrisen, for eksempel. Krisen ble ikke skapt av at privat sektor var for liten og offentlig sektor for stor. Tvert om, krisen ble skapt av at det offentlige helsetilbudet var for lite. Derfor måtte myndighetene stenge ned for å holde smittespredningen på et nivå som den lave reservekapasiteten i intensivbehandlingen kunne tåle. Kapasitetsproblemene i Nav har likedan forsterket den økonomiske krisen.

Like fullt synes feiloppfatningen av privat verdiskaping og offentlig forbruk å stå enda sterkere nå under koronakrisen enn tidligere. Mer enn vanlig får vi høre hvor viktig det er å få til økt privat virksomhet for å finansiere velferdsstaten og andre offentlige tiltak.

Men hverken offentlige og private virksomhet kan ha en generell forrang. Det er den grunnleggende avhengigheten mellom privat og offentlig virksomhet som må fremheves. Private virksomheter er blant annet avhengig av det offentliges helsetjenester, utdannelse, og sosialforsikring. Offentlige virksomheter er avhengig av en rekke varer og tjenester som produseres i privat sektor.

Det avgjørende skillet går ikke mellom offentlig og privat. Vi er alle avhengige av produksjon og tjenester som leveres av andre virksomheter enn den vi arbeider i. Det er nettopp behovet for balanse mellom sektorene som koronakrisen så tydelig understreker.

Internasjonalt gjelder noe lignende. For eksempel, verden trenger sårt de offentlige godene som Verdens helseorganisasjon (WHO) frembringer gjennom vaksinasjonsprogrammer og kampen mot globale epidemier. Uten et effektivt WHO kan store verdier gå tapt både i form av tapte menneskeliv og redusert produksjon i hvert enkelt land.

Å frembringe slike internasjonale offentlige goder byr på litt andre problemer enn å frembringe de nasjonale offentlige godene – og ikke bare på grunn av Trumps trusler. WHO er finansiert dels gjennom gaver og frivillige bidrag og dels gjennom en fastlagt deling av kostnadene mellom medlemslandene. Frivillige bidrag gir trolig alt i alt et for lite WHO på grunn av gratispassasjerproblemer, men fungerer i praksis som en byrdefordeling i favør av fattige land. Større vekt på en markeds-etterlignede kostnadsdeling mellom medlemslandene (såkalte Lindahl-skatter) gir trolig et større WHO, men betydelig mindre omfordeling i favør av de fattige landene. Det viktige spørsmålet er om vi kan få til både effektivitet og rettferdig fordeling samtidig.

Skal vi klare det, må vi først innse at både internasjonale og nasjonale offentlig goder er avgjørende for verdens folk – og for privat og offentlig verdiskaping. Vi må kvitte oss med de ideologiske feiloppfatningene om den uproduktive offentlige sektor. Det er først da vi kan få til en udogmatisk diskusjon om hvordan de offentlig og private goder best kan frembringes – nasjonalt og internasjonalt.

Emneord: Krisens økonomi
Publisert 26. mai 2020 10:52 - Sist endret 26. mai 2020 10:52