Hvorfor skal skatten favorisere olje og gass?

Det har vært mye diskusjon og usikkerhet om hva forslagene til lettelser i oljeskatten faktisk innebærer. La oss forsøke å bidra til oppklaring.

Utsikt fra land til oljeplatform
Foto: Clyde Thomas/Unsplash

Innlegget er skrevet av Diderik Lund og Knut Einar Rosendahl (Handelshøyskolen NMBU), og ble først publisert i Dagens Næringsliv 18. mai.

Professor Steinar Holden
Diderik Lund
Foto: UiO

De siste ukene har det vært mye diskusjon omkring oljeskatten – petroleumsskatteregimet – etter at Norsk olje og gass (Norog) kom med forslag til endringer i mars.

Regjeringen kom med sitt forslag til endringer i slutten av april, et forslag bransjen ikke er fornøyd med.

Den viktigste konsekvensen av forslagene er at prosjekter som ved investeringstidspunktet ser ulønnsomme ut ved vanlig selskapsskatt, vil kunne se lønnsomme ut med petroleumsskatt.

Et problem med denne skattediskusjonen er at de fleste sliter med å forstå hva forslagene egentlig innebærer. Den viktigste grunnen til dette er ikke selve forslagene, men at det gjøres sammenligninger med dagens skattesystem for olje og gass, som er temmelig komplisert.

Særskatten på olje og gass er en form for grunnrenteskatt, og et vanlig prinsipp for en slik type skatt er at den bør være mest mulig nøytral sammenlignet med ordinær selskapsskatt. Det vil si at investeringer som er lønnsomme med ordinær skatt, bør være lønnsomme også med kombinasjonen av ordinær skatt og grunnrenteskatt, og vice versa.

Men er oljeskatten nøytral?

Det har vært en langvarig diskusjon om dette mellom blant annet Finansdepartementet på den ene siden og oljebransjen på den andre siden. Den store uenigheten har dreid seg om hvor mye man taper på at investeringer ikke kan avskrives umiddelbart. Det er her den såkalte kalkulasjonsrenten kommer inn.

Hvilken rente bør man bruke for å omregne fremtidige skattefradrag til nåverdi?

I forslagene fra Norog og regjeringen skal investeringene skrives av umiddelbart mot særskatten – i Norogs forslag gjelder dette også mot selskapsskatten. For å vurdere disse forslagene kan man legge uenigheten om kalkulasjonsrenten bak seg, iallfall når man sammenligner med vanlig bedriftsbeskatning.

Det er ikke lenger tvil om at begge forslagene innebærer en skattemessig vridning av investeringer i retning av olje og gass. Dette gjelder aller mest forslaget fra Norog, men også forslaget fra regjeringen. I Norogs forslag betaler selskapene 14 prosent av investeringskostnadene, men mottar 22 prosent av driftsresultatet. Staten bærer dermed 86 prosent av investeringskostnadene, men tar 78 prosent av driftsresultatet.

Men hva med endringen fra dagens system?

Det er her det blir komplisert, og det er her oljebransjen har satt inn støtet. Men da blir det fort vanskelig å henge med i svingene, for hva er egentlig effekten av å gå fra et komplisert system til et relativt enkelt system?

Det litt ironiske er at hvis man legger oljebransjens tidligere argumentasjon til grunn, innebærer begge forslagene – også det fra regjeringen – en klar skattelette, mens hvis man legger Finansdepartementets argumentasjon til grunn, innebærer forslagene en viss reduksjon i subsidieringen, altså en viss skatteskjerpelse.

Dette rimer ikke helt med hvordan aktørene har forsøkt å fremstille forslagene. Det gjelder spesielt bransjen, som har uttrykt klar misnøye med regjeringens forslag, på tross av at de hittil har hevdet at det er riktig å anvende en høy kalkulasjonsrente.

Hvis man mener at forslaget fra regjeringen innebærer en skatteskjerpelse sammenlignet med dagens system, følger det logisk at dagens oljeskatt allerede innebærer subsidiering av investeringer (sammenlignet med vanlig bedriftsbeskatning).

I så fall har vi i alle år hatt et skattesystem som stimulerer olje og gass fremfor annen aktivitet, slik Finansdepartementet lenge har ment.

Mens oljebransjen har klart å rette oppmerksomheten mot endringen og i mindre grad innholdet, er det viktig å ikke glemme hva forslagene reelt sett innebærer: En stimulans av investeringer i olje og gass som ikke finnes i andre næringer, uten noen betingelser om hva det skal investeres i.

I dagens situasjon kan det virke fornuftig å komme med stimuleringspakker for norsk økonomi. Men hvorfor skal skattesystemet favorisere investeringer i olje og gass?

I en tid da myndighetene ellers er opptatt av det grønne skiftet, burde de heller bruke milliardene på å subsidiere omstillingen til bærekraftig aktivitet.

Emneord: Krisens økonomi
Publisert 20. mai 2020 21:00