Forskningens gjøkunge

Forskningsrådets satsing på seg selv gjør det til en gjøkunge som tar plassen til dem som egentlig skal være der: gode, meriterte fagfolk.

Reir med egg
Foto: Johan Taljaard/Unsplash

Innlegget er skrevet av Gaute Torsvik og Magne Mogstad, (University of Chicago). Det ble først publisert i Dagens næringsliv 17. mai.

Professor Gaute Torsvik
Gaute Torsvik
Foto: UiO
​​​​​

Mellom lærer og elev ligger det et kunnskapsbyråkrati, mellom lege og pasient et helsebyråkrati, mellom komponist og konsertpublikum et kulturbyråkrati.

Mellom dem som etterspør forskningsbasert kunnskap og forskerne ligger Forskningsrådet.

Dette mellomlaget burde være relativt tynt, transparent og uten egen vilje. Nå er det tykt, ugjennomsiktig og flyter over med meninger, ideer og initiativ. Kanskje fordi de tror de er på toppen, og glemmer at de er i midten og at deres rolle er å gjøre møtene mellom de over og under så friksjonsfrie som mulig. De er der for å redusere transaksjonskostnadene.

Det er potensielt betydelige transaksjonskostnader for denne typen tjenester, så vi trenger et effektivt mellomlag. Men mellomlaget må aldri glemme at dets egentlige oppgave er å tilrettelegge og redusere transaksjonskostnader.

Forskningsrådet har lenge vært aktiv i å utforme detaljerte satsingsområder og med politiserte programerklæringer om hva som er viktig i forskningen: fremme bærekraft, kjønnsbalanse, likhet, tverrfaglighet.

Alt dette er viktige målsettinger, men det er ikke forskningsbyråkratiet som skal initiere og formulere slike politiske målsetninger. Det er en rolleblanding.

Det er folket, våre valgte representanter, som må formulere hvilke kunnskapsområder som skal stimuleres, og det er fagfolkene, forskerne, som er best skikket til å formulere teorier og analysere data for å fylle disse kunnskapshullene, hele tiden kritisk evaluert av andre fagfolk.

Med det nye strategiutkastet til Forskningsrådet har denne rolleblandingen fått en ny omdreining (Strategi for Norges forskningsråd 2020–2024). Her presenterer Forskningsrådet, uten blygsel, sin satsing på seg selv der målet er å bli «en markert forsknings- og innovasjonsaktør nasjonalt og internasjonalt, en strategisk investor, en synlig og inkluderende samfunnsaktør og en kunnskapsbasert rådgiver».

Vi deler bekymringen til Dagbladet i avisens leder fra 23. april: Hvis denne strategien blir stående, er det et skritt i retning av et byråkratvelde i forskningen, der retningen stakes ut av folk som ikke blir gått etter i sømmene slik politikerne eller forskerne selv blir.

Spydspissen for Forskningsrådets satsing på seg selv, administrerende direktør John-Arne Røttingen, leder ved eksempel. Han er aktiv, synlig og proppfull av visjoner.

Et nylig sprell var innlegget i DN 4. mai. Her uttrykker han at Forskningsrådet ikke skal nøye seg med å velge gode, meriterte fagfolk og la dem vurdere søknader og forskere etter de kriterier fagene selv legger til grunn for å skille god og dårlig forskning. Røttingen foreslår at Forskningsrådet istedenfor bør instruere fagfeller om hvilke faglige kriterier de skal bruke for å evaluere søknader og vurdere forskere.

Både Forskningsrådets strategiprogram og dets administrerende direktør bryter fullstendig med idealet om et forskningsbyråkrati som ligger relativt viljeløst i midten og tilrettelegger for god forskning. Forskningsrådets satsing på seg selv fører også til at mellomlaget blir for tykt, de blir en gjøkunge som tar plassen til dem som egentlig skal være der.

I fjor utgjorde kostnadene ved å drive Forskningsrådet 8,5 prosent av de midlene som ble tildelt. Det er ikke bare langt høyere enn i mange andre land, men også en ti prosent økning fra året før, en utvikling som går i motsatt retning av den ekspertutvalget, som evaluerte Forskningsrådet i 2017, anbefalte. Utvalget argumenterte for ti prosents reduksjon i administrative kostnader.

Dersom Forskningsrådet fulgte dette rådet og sluttet å se på seg selv som en forskningsdirigent, ville man fått mer og bedre forskning ut av hver forskningskrone.

 

Publisert 19. mai 2020 15:00