Går vi i krigen med feil strategi?

Folkehelseinstituttets rapporter viser at regjeringen har gått mye lenger i å «stenge ned Norge» enn det de helsefaglige anbefalingene tilsa. Vi trenger en strategi som hverken tvinger oss til isolasjon fra resten av verden eller legger samfunnet i ruiner.

Tom forelesningssal

I det økonomiske ragnarok mange befinner seg i nå, er det uheldig at viktige strategivalg utsettes, at planene ikke kommuniseres klart, og at restriktive tiltak videreføres uten at man har vurdert nytten av dem, skriver Karen Helene Ulltveit-Moe og Bettina Banoun.

Foto: Changbok Ko fra Unsplash

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe og Bettina Banoun, først publisert i Dagens Næringsliv 25. mars.

Foto av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe
Foto: UiO

Norge er i unntakstilstand. Det offentlige har stengt ned skoler, treningsstudio, utesteder, hoteller, flyruter. Folk er i karantene. Man kan bli straffedømt om man reiser på hytta.

På to uker har Norge gått fra å ha 65.000 arbeidsledige til bortimot 300.000 arbeidsledige. Oslo Børs har falt med mer enn 30 prosent. Utallige bedrifter sliter allerede økonomisk, og vil måtte dra til skifteretten dersom dette vedvarer.

Mennesker mister livsgrunnlaget.

Det handler ikke bare om økonomiske konsekvenser. Det handler om alvorlige sosiale og helsemessige konsekvenser.

Vi er alle villige til å gå i krigen, men da må vi være overbevist om at strategien som velges er rasjonell og faglig begrunnet. Vi må være trygge på at regjeringen har vurdert om tiltakene er forholdsmessige og om nyttevirkningene er større enn skadevirkningene. Men en gjennomgang av Folkehelseinstituttets rapporter om koronaviruset gjør oss bekymret.

Regjeringen kom 12. mars med det som er å anse som de mest inngripende tiltak i våre liv i fredstid. Den fulgte Helsedirektoratets anbefalinger. Men det er påfallende at de drastiske tiltakene som ble iverksatt 12. mars, ikke var anbefalt av FHI.

Det har allerede kommet frem at FHI ikke anbefalte stengning av skoler og barnehager.

FHI anbefalte heller ikke annen stengning i denne fasen av epidemien. Instituttet anbefalte spesifikt ikke stengning av bedrifter.

FHI anbefalte at man stimulerte til frivillige tiltak gjennom blant annet mer hjemmearbeid, fleksitid, færre fysiske møter.

FHIs rapport var klar på at inngripende tiltak, slik som stengninger, må være tilpasset epidemiens utvikling, settes inn på riktig tidspunkt og at det er viktig å ikke begynne for tidlig. Samtidig understreket instituttet at ved alle stengninger bør det være en plan for tiltaket og en plan for varigheten.

Det er all grunn til forståelse for at dette er en tid hvor det ikke er lett å være politiker. Menneskeliv står på spill, og bildene fra Italia av et helsevesen som kollapser skaper frykt. I en første fase kan man da gjerne gå for langt.

Tirsdag denne uken ble tiltakene som kom 12. mars, forlenget til etter påske. Hva som skjer da er uvisst. Regjeringen har ikke opplyst hva som er planen for det enkelte tiltaket og heller ikke hvilken varighet man ser for seg. Å informere om at 2020 blir annerledes er ikke tilstrekkelig. Det har vi alle skjønt.

Så hva er egentlig strategien?

Vi er tidligere blitt fortalt at regjeringen ønsket å dempe epidemien, å bremse den. Men ifølge Helsedirektoratets notat, som ble publisert samtidig som regjeringen forlenget de inngripende tiltakene, er strategien nå er en annen. Vi skal ikke lenger bremse epidemien, vi skal søke å undertrykke den.

denne ukens rapport om koronaviruset har FHI forklart de to strategiene:

  • Brems: I bremsstrategien settes det inn tiltak for å bremse spredningen og å holde den på lavt nivå – uten en høy topp – slik at helsetjenestens kapasitet holder tritt med epidemien. Samtidig bygges det immunitet i befolkningen (hos 40–50 prosent) som vil hindre nye, store bølger. Epidemiens varighet er anslått til ett år. Tiltaksbyrden er mindre enn ved en undertrykk-strategi.
  • Undertrykk: I undertrykkstrategien settes det inn tiltak for å kvele epidemien snarest og deretter holde viruset under kontroll. Da vil epidemien vare i to år eller mer, eventuelt til vi får en vaksine. Helsekonsekvensene er små, men de negative ringvirkningene av tiltakene som iverksettes, er store. Samtidig bygger ikke befolkningen immunitet. Vi vil være sårbare overfor et nytt utbrudd. Strategien gir derfor kun mening dersom den ledsages av at man viderefører et strengt regime knyttet til reising, slik at smitten ikke importeres.

Slik det fremstilles, burde brems være det klare valget. At det av helsemessige årsaker ble innført massive tiltak for å «flate ut kurven», var forståelig. Særlig når det kombineres med oppbygning av sykehuskapasiteten.

Ikke desto mindre ser det ut som regjeringen inntil videre har valgt undertrykkelse som strategi og fortsetter med den. Samtidig virker det som om endelig strategivalg skal fattes etter påske.

I det økonomiske ragnarok mange befinner seg i nå, er det uheldig at viktige strategivalg utsettes, at planene ikke kommuniseres klart, og at restriktive tiltak videreføres uten at man har vurdert nytten av dem.

Både restriksjoner og støttetiltak må være målrettede og kostnadseffektive. Restriksjonene bør kontinuerlig prøves mot proporsjonalitetsprinsippet – nemlig om restriksjon går utover hva som er nødvendig for å ivareta det relevante allmenne hensyn.

Når regjeringen viderefører de omfattende restriksjonene, er det grunn til å stille spørsmål om tiltakene er forholdsmessige og om en kost-nytte vurdering har vært foretatt.

I krise må man holde hodet kaldt. Man må styre ut fra analyser, ikke fra frykt eller følelser. Man må ha tilpassede tiltak som ikke går utover behovet. I motsatt fall er det medisinen og ikke viruset som tar knekken på samfunnet.

Emneord: Krisens økonomi
Publisert 27. mars 2020 11:09 - Sist endret 14. apr. 2020 10:45