Feil å «gjøre alt som trengs» – må finne ut «hva som trengs»

Innlegget er skrevet av Torfinn Harding, Magne Mogstad, Andreas Moxnes og Kjetil Storesletten, og ble først publisert i Dagens Næringsliv 22. mars.

Regjeringens smittevernstiltak mot koronaviruset er i ferd med å skape en alvorlig krise i norsk økonomi. Folk arbeider mindre på grunn av hjemmekontor, karantene og stengte skoler. Tjenestetilbudet begrenses direkte av tiltakene mot frisører, tannleger, helsestudioer, kulturarrangementer og reiseliv. Vareproduksjonen rammes av forstyrrelser i nasjonale og internasjonale produksjonskjeder.

Et slikt stopp i produksjonen er uten sidestykke i moderne tid.

De siste tallene fra NHO og Nav er verre enn fryktet. Halvparten av alle medlemsbedriftene i NHO har gjennomført permitteringer. Tre av ti bedrifter har allerede likviditetsproblemer. Over 185.000 arbeidstagere har i løpet av den siste uken søkt om dagpenger.

Hvis smittevernstiltakene opprettholdes, vil krisen forsterke seg.

For eksempel, hvis verdiskapingen i Norge (utenom oljesektoren og offentlig sektor) halveres i seks måneder, vil det kunne koste oss 530 milliarder kroner. En krisepakke av dette omfanget ville kostet like mye som vi bruker på å drifte alle sykehusene våre i fire år.

Kostnadene ser imidlertid ikke ut til å bekymre hverken regjeringen eller opposisjonen:«Vi er villig til å gjøre alt som trengs og i samarbeid med Stortinget bruke de pengene som er nødvendig for å sikre folks jobber og trygge norske bedrifter – store som små», sa statsminister Erna Solberg i en tale til folket, ifølge VG.

Men hva betyr det å «gjøre alt som trengs»? Hva vil ulike tiltak koste for individer og samfunnet?

Hvilke analyser ligger bak disse kostnadsanslagene? Hva er de forventede effektene på spredningen av viruset?

Hvor lenge må disse tiltakene vare for at man kan forvente å få bremset spredningen tilstrekkelig?

Hva er de forventede effektene av regjeringens tiltak sammenlignet med den mer moderate politikken som føres i Sverige?

Svarene på disse spørsmålene er avgjørende for hvilke tiltak som settes inn og hvilke som bør utvides eller fases ut ettersom økonomien og helsesituasjonen i befolkningen endrer seg. Som samfunnsøkonomer har vi tre budskap om regjeringens politikk.

For det første: Tiltakene for å lette likviditetsproblemer og unngå unødvendige konkurser må styrkes, slik at produksjonen kan komme raskt i gang når vi en gang bestemmer oss for det. Bedrifter og husholdninger har inngått kontrakter som må betales, som lån og leieavtaler. Det setter husholdninger og bedrifter i en umiddelbar likviditetskrise. Hvis smittevernstiltakene opprettholdes, kan vi risikere å utradere store deler av norsk næringsliv.

For det andre: Det haster med å få en åpen, balansert og kritisk gjennomgang av tiltakene som har bidratt til å stanse produksjonen. Helse og økonomi må vurderes samtidig. Regjeringen bør vise frem forvaltningens analyser som tallfester økonomiske kostnader og helsemessig gevinster av drastiske tiltak som stenging av skoler. Helsemyndighetene bør regelmessig teste et tilfeldig utvalg av befolkningen slik at vi kan få representative tall på hvordan smitten sprer seg. Åpen kommunikasjon og godt faglige forankrede beslutninger vil redusere usikkerheten og hjelpe myndighetene, folk og bedrifter å ta gode valg i krisetider.

Det tredje budskapet er at denne krisen er annerledes enn for eksempel finanskrisen, som var vanskelig å forstå eller forutsi, ved at denne krisen i stor grad er et resultat av politikk. Det burde gi oss en bedre sjanse til å håndtere krisen. En forsvarlig håndtering bør ikke ta i utgangspunkt i at Erna Solberg, Bent Høie og Jan Tore Sanner skal «gjøre alt som trengs». En forsvarlig håndtering bør ta utgangspunkt i en åpen, balansert og kritisk gjennomgang av «hva som trengs».

Ansvarlige politikere måles ikke etter hvor mye av fellesskapets ressurser de bruker i en krise, men etter hvordan disse ressursene brukes og hvilke prioriteringer som gjøres.