Vi trenger tiltak som demper inntektstap og langsiktige konsekvenser av krisen

Mindre aktivitet må til for å hindre smittespredning, men de negative konsekvensene må motvirkes.

Havn med containere
Foto: Sergio Souza fra Unsplash

Kronikken er skrevet av Steinar Holden, og ble først publisert i Dagens Næringsliv 18. mars.

Professor Steinar Holden
Steinar Holden
Foto: UiO

Koronaepidemien og tiltakene mot spredning har ført til en nedgang i norsk økonomi som er uten sidestykke i moderne tid. Store deler av økonomien lider meget store inntektstap. Hvilke tiltak bør myndighetene ta i bruk for å motvirke konsekvensene av nedgangen?

Et viktig moment er at mesteparten av bortfallet av aktivitet faktisk er ønsket, for å redusere spredning av smitte. Derfor bør vi ikke ha tiltak som sikter mot å forhindre nedgang i denne aktiviteten.

Reduserte avgifter som gir lavere priser for forbrukerne, er derfor lite egnet.

Målsetningen med tiltakene må være å dempe inntektstapet for virksomheter og arbeidstagere, for å kompensere for tapet, og for å motvirke de negative virkningene på velferd, arbeidsplasser og virksomheter. Ved å dempe inntektstapet motvirker man også redusert etterspørsel mot bransjer som ikke er rammet av krisen, slik at de negative virkningene på resten av økonomien dempes.

Det er flere grunner til at offentlige støttetiltak bør være mye rausere i den nåværende krisen enn ellers, og også rausere enn i en vanlig nedgangskonjunktur.

I vanlige tilfeller må kompensasjonsordninger veie to hensyn mot hverandre: forsikring mot virkning på incentiver og adferd. Forsikringshensyn taler for høy kompensasjon for den som har lidd et tap. Men høy kompensasjon vil samtidig svekke aktørenes egen vilje til å unngå tap.

Bransjer med stor inntektsusikkerhet i vanlige tider bør også ha et sosialt sikkerhetsnett, men ikke inntektssikring som holder folk med lav inntekt i bransjen.

I en ekstrem krise som nå er det annerledes. Inntektstapet er langt utover hva som kunne forventes, og i stor grad konsekvens av tiltak som myndighetene har vedtatt. De som rammes, bør få betydelig kompensasjon for å dempe tapet for seg selv, og ringvirkninger på resten av økonomien.

Vi bør også ha tiltak som motvirker langsiktige negative virkninger i bransjen. Incentiver er mindre viktig, selv om det også vil være behov for en viss mobilitet til bransjer som mangler arbeidskraft under krisen.

For husholdninger og virksomheter som har store økonomiske forpliktelser, særlig renter og avdrag på gjeld, vil kompensasjon for inntektstap ikke være nok. Derfor er det også viktig med lavere rente og likviditetsstøtte gjennom avdragsfrihet og lettere tilgang på nye lån.

I tillegg må tiltakene som brukes være treffsikre, så de kompenserer de som har lidd tap og ikke andre, enkle å administrere, og midlertidige, slik at de kan avsluttes når krisen er over.

I en krisesituasjon som nå er beslutningsprosessen viktig. Det er av stor verdi at partene i arbeidslivet er tatt med på råd. Det gir bedre tiltak, fordi partene har god kjennskap til hva som skjer i økonomien, og god kompetanse om aktuelle støtteordninger. Involvering av partene gir også større legitimitet i en krevende situasjon.

Det er også sterkt ønskelig med bredt politisk samarbeid og enighet om tiltak. Det gir bedre tiltak og større legitimitet, blant annet fordi det gir en fordelingsprofil som avspeiler sammensetningen i Stortinget.

Er de vedtatte tiltak i samsvar med de prinsipper som er skissert ovenfor?

Etter mitt skjønn er det bra samsvar – det er i all hovedsak fornuftige tiltak som er vedtatt. Det er neppe nok, og det er også noen «hull».

Det er verdt å vurdere Stormberg-eier Steinar Olsens forslag om å gi krisetilskudd for inntektstap, basert på innbetalt merverdi- og arbeidsgiveravgift til staten i forrige avgiftsperiode.

Støtten til selvstendig næringsdrivende og frilansere, 80 prosent av gjennomsnittsinntekten de siste tre årene, opptil 6 G og etter 16 dagers inntektsbortfall, blir snau for en frilanser som startet for et år siden.

Må vi tenke på hva støttetiltakene koster staten?

I en krisesituasjon bør dette ha begrenset betydning for beslutningen. Vi har penger på Oljefondet, som skal brukes til befolkningens beste, basert på velferd, fordeling og rettferdighet. Støttetiltakene står seg godt ut fra disse prinsippene.

Derimot er det klart at tiltakene som brukes mot smittespredning også må ses i lys av konsekvensene de har for samfunnet ellers, både økonomiske og ikke-økonomiske. Det er forståelig og fornuftig med kraftige tiltak for å hindre en rask spredning av Covid-19 som kunne overveldet helsevesenet. Men vi kan neppe videreføre de nåværende tiltakene i hele epidemiens varighet, som Folkehelseinstituttet anslår kan være omtrent et år. De økonomiske og ikke-økonomiske konsekvenser er for alvorlige, og oppslutningen om tiltakene kan falle.

Etter hvert må man vurdere hvordan tiltakene mot smittespredning kan endres for å redusere ulempene for samfunnet. Det kan innebære at vi må akseptere raskere spredning av smitten, og større belastning på helsevesenet.

Det blir krevende vurderinger og beslutninger. I mellomtiden må relevant kapasitet i helsevesenet bygges opp, med innovasjon og uten budsjettmessige begrensninger.

Publisert 20. mars 2020 20:00