Klimakrisen må ikke bli økonomenes neste unnlatelsessynd

Økonomene sviktet i forkant av finanskrisen. Nå må de vise vei for en rettferdig og gjennomførbar klimapolitikk.

Natur gjennom kameraobjektiv
Foto: Paul Skorupskas fra Unsplash

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe, først publisert i Dagens Næringsliv 14. februar

Foto av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe
Foto: UiO

I etterkant av finanskrisen i 2008 ble det reist spørsmål ved økonomenes rolle – eller snarere ikke-rolle: Hvorfor så ikke økonomene hva som kom? Hvorfor bidro de ikke til at krisen ble avverget?

Til og med den britiske dronningen etterlyste økonomenes bidrag.

Det er å håpe på at vi gjør det bedre ved neste korsvei. Men står vi i fare for å gjenta vår unnlatelsessynd?

Ifølge den anerkjente professoren Lord Nicholas Stern er det akkurat det vi gjør. Nicholas Stern var leder for den mye omtalte Stern rapporten som tok for seg de økonomiske konsekvensene av klimaendringene. Nå har han nylig gått skarpt ut mot økonomstanden og argumenterer for at økonomene lar verden i stikken.

Sterns utgangspunkt er at klimaendringene er vår tids største utfordring, og at det vet vi fordi naturviterne har gjort jobben sin. Deres forskning over de siste femti år forteller oss at global oppvarming er menneskeskapt. Vi sitter igjen med et problem som ikke kan løses av naturvitenskapen alene, men også av samfunnsviterne – herunder økonomene.

Stern påpeker at det er økonomiske krefter som har skapt klimaproblemet. Økonomene bør derfor føle et særskilt ansvar for å komme opp med anbefalinger til hvordan det kan løses. Vi trenger økonomisk politikk som setter oss i stand til å bekjempe klimaendringene. Og god økonomisk politikk må basere seg på et solid kunnskapsgrunnlag. Det krever forskning.

For å kartlegge økonomenes bidrag har Stern og kollegaen Andrew Oswald gått systematisk til verks og tatt for seg den globale forskningsproduksjonen innen økonomifeltet.

Forskeres produksjon synliggjøres gjennom at vi skriver artikler om våre forskningsresultater. Artiklene publiseres i vitenskapelige tidsskrifter. Disse tidsskriftene er gjenstand for rangering. Rangeringen gir uttrykk for hvilken innflytelse tidsskriftene, og artiklene som publiseres i dem, har. Jo mer banebrytende et forskningsarbeid er, jo mer sannsynlig at det blir godtatt for publisering i et høyt rangert tidsskrift.

Stern og Oswald har gått igjennom alle forskningsartikler publisert i de ni høyest rangert vitenskapelige tidsskriftene innen økonomi, og talt hvor mange av dem som er relatert til klimaendringer. Resultatene gir grunn til bekymring. Etter å ha gått igjennom 77.000 artikler, fant de at under 60 forskningsartikler knytter seg til klimaendringer.

De fant også at tidsskriftet som topper rangeringen, ikke har publisert noen artikler om temaet.

Det spiller en rolle. Tallene forteller oss at blant eliten av økonomer er det relativt få som har spesialisert seg på spørsmål knyttet til klimaendringene. Og det er verre enn som så. For forskning er litt som mote. Forskerne som får artiklene sine publisert i de høyt rangerte tidsskriftene, er våre influensere. Det er også redaktørene i de vitenskapelige tidsskriftene og de fagfellene de støtter seg på i sine vurderinger. Denne gruppen har avgjørende innflytelse på hvilke forskningsfelt som får mest oppmerksomhet og som tiltrekker seg mennesker og ressurser.

Vi trenger derfor at influenserne viser vei når vi står overfor vår tids største utfordring.

Det er ikke slik at vi starter på bar bakke. Dyktige miljøøkonomer har allerede bidratt med verdifull innsikt knyttet til eksisterende klimapolitikk, som omsettelige kvoter og CO2-avgifter. De har økt vår forståelse av problemets natur, og at det for eksempel hjelper lite med strenge utslippskrav i ett land, dersom industrien bare kan flytte til et annet land.

Den eneste forskjellen ligger i at dersom tjenestene som leveres ikke bare er for dyre, men også for dårlige, føles det med rette verre når det rammer barn, syke og gamle.

Men klimapolitikk er vanskelig. Mange effektive politikktiltak er vanskelig eller umulige å gjennomføre. I økende grad blir det stilt spørsmål ved hvem som faktisk skal betale regningen for klimapolitikken. Grønn omstilling er ikke nok, vi trenger rettferdig, grønn omstilling.

Mye av den kjente klimapolitikken rammer de med lavere inntekter og forsterker dermed inntektsforskjellene. De gule vestenes demonstrasjoner i Frankrike handlet nettopp om hvem som skal ta regningen for klimatiltak. Vårt eget bompengeopprør i høst hadde anstrøk av det samme.

Vi trenger et styrket kunnskapsgrunnlag for en helhetlig, sosialt rettferdig og gjennomførbar klimapolitikk. Økonomene må ta ansvar, og influenserne blant oss må vise vei.

Samtidig bør fordelingen av offentlige forskningsmidler reflektere at klimaendringer er vår tids største utfordring, og den bør anerkjenne at klimautfordringen ikke bare krever naturvitere, men også samfunnsvitere.

Publisert 19. feb. 2020 09:40 - Sist endret 25. mars 2020 08:31