Kronikken er skrevet av Kalle Moene, og ble først publisert i Dagens Næringsliv 15. oktober.
Randomistas er kallenavnet på en bevegelse av pragmatiske idealister som setter den gode forskningsmetode like høyt som å gjøre det gode for verdens fattige. Den er ledet av Esther Duflo, en ung professor ved MIT. Hun får Nobelprisen i økonomi sammen med de noe eldre medarbeiderne og medforfatterne hennes, Michael Kremer, Harvard og Abhijit Banerjee, MIT.
Foto: UiO
Jeg traff Esther Duflo første gang på 1990 tallet. Hun var PhD-student ved MIT og ansatt som assistent for en liten MacArthur Foundation-finansiert forskningsgruppe, der Kremer, Banerjee – og også jeg – var med. Mitt inntrykk av henne var klart. Hun jobbet for mye, sov for lite, snakket for fort og med alt for fransk aksent. Jeg sa da også til en annen av deltagerne: hun kommer aldri til å bli ferdig med PhD-avhandlingen – så mye som hun jobber med alt annet.
Men ferdig ble hun, i rekordfart, med en meget imponerende avhandling. I dag er hun den intellektuelle lederen, ikke bare for de to som hun engang var assistent for, men for et verdensomspennende forskningsnettverk.
De tre prisvinnerne etablerte Abdul Latif Jameel Poverty Action Lab (J-PAL) ved MIT i 2003. Erklæringen til denne labben sier det meste: «Our mission is to reduce poverty by ensuring that policy is informed by scientific evidence. We do this through research, policy outreach, and training.» I dag kan de vise til hele 978 randomiserte evalueringer i 83 land. Var det noen som sa at aksjonsforskningen er død?
Skjønt, hverken Banerjee, Duflo, eller Kremer har sjenerende sterke meninger, bortsett fra denne ene: evaluere, evaluere det er Moses og profetene. De tre er trolig motivert av at utviklingsland er fulle av ineffektivitet og unødvendig fattigdom. Skolene har dårlige lærebøker og lærere som sjelden er på jobb. Privat så vel som offentlig sektor bruker ressursene sine feil. Det finnes kunstgjødsel og gode dyrkningsteknikker som bøndene aldri tar i bruk. Det er korrupsjon, maktmisbruk og kvinnediskriminering. Og hver dag dør kanskje mer enn 20.000 barn av lidelser som lett kan kureres.
Listen kan selvsagt gjøres mye lengre. Men den er lang nok til å illustrere behovet for å finne ut hvilke politiske og økonomiske tiltak som faktisk virker og hvorfor. Det er her de tre prisvinnerne – med Duflo i spissen – har gjort en kjempeinnsats. Med metodologisk inspirasjon fra farmasøytisk forskning og medisin, har de videreutviklet ideene om hvordan en kan gjennomføre kontrollerte eksperimenter i felten der randomisering og kontrollgrupper sikrer at en kan identifisere årsakssammenhenger. For å lære hva som virker, må vi prøve ut det som kan virke. De har også bidratt til hvordan vi kan avgjøre i hvilken grad eksperimentene lærer oss noe generelt.
Det er lett å undervurdere forskningsinnsatsen som ligger i et godt eksperiment. Mange undervurderer også behovet for lokal kunnskap. Skal en finne ut av hvordan slummen fungerer, må en være der. Skal en kunne hjelpe bøndene med å finne ut hva som er best å dyrke, må en ha inngående lokal kunnskap. Skal en gjennomføre eksperimenter i felten, må en samarbeide med lokale organisasjoner og offentlige instanser. Kort sagt, eksperimenter krever at forskeren må bruke tid på realitetene. Det gjør ikke alle samfunnsforskere.
Hva har de tre så funnet ut? Først og fremst en lang rekke av tiltak som kan bedre leveforholdene i utviklingsland og redusere den alvorlige fattigdommen. Det dreier seg om alt fra sparing og hushold til hvordan en kan forbedre vaksineprogrammer og utdannelse. De er opptatt av hvordan kvotering av kvinner i den lokale politikken kan gi maktendring og også en positiv økonomisk utvikling. De har funnet effektive tiltak som folk ikke hadde tenkt på før, og tiltak som ikke virker slik tilhengerne påstår.
Konklusjonene kan likevel være kontroversielle særlig når de går imot etablerte interesser. At de positive virkningene av mikrofinans er voldsomt oppskrytt, slik flere av eksperimentene deres viser, falt ikke i god jord i den internasjonale mikrofinansindustrien. Dessuten kan selve metoden være kontroversiell. Vi skal ikke eksperimentere med mennesker, sier noen, samtidig som de finner det helt i orden å utsette folk for ikke-testede tiltak i stor skala.
Endelig kan det være kontroversielt at Randomistas har fått en så dominerende stilling i utviklingsøkonomi. Alle viktige problemer kan selvsagt ikke studeres med randomiserte felteksperimenter. Forsøk på å gjøre det, blir derfor lett naive. Økonomisk teori blir kanskje heller ikke godt nok utnyttet i kontrollerte felteksperimenter.
For de tre prisvinnerne passer imidlertid ikke denne kritikken spesielt godt. Både Banerjee og Kremer er fortsatt verdensledende teoretiske utviklingsøkonomer. Alle de tre prisvinnerne er opptatt av grunnforskning om økonomisk adferd og bør få mye av æren for at verdenssamfunnet nå står bedre rustet til å bekjempe den globale fattigdommen. Kritikken passer derimot bedre på noen av de mange etterfølgerne som gjerne vil ha det til at randomiserte eksperimenter er det eneste saliggjørende.