Fornuftig statsbudsjett – som kan bli bedre

Norsk økonomi bør fortsatt stimuleres, men det bør Norges Bank ta seg av.

Norgs Banks fasade
Foto: Esten Borgos

Kronikken er skrevet av Steinar Holden, og ble først publisert i Dagens Næringsliv 9. oktober.

Professor Steinar Holden
Steinar Holden
Foto: UiO

Denne Solberg-regjeringen har lagt frem et ansvarlig statsbudsjett. Etter et dårlig kommunevalg kunne man kanskje trodd at regjeringen ville forsøkt å få økt popularitet ved å bruke mye mer penger på statsbudsjettet. Siden regjeringsskiftet i 2013 har Oljefondet økt kraftig i verdi, og Solberg-regjeringen har kunnet øke pengebruken på de fleste områder. Men denne gangen har den vært mer forsiktig.

Oljepengebruken på 244 milliarder kroner er faktisk 2,6 milliarder kroner mindre enn i 2019, målt i samme pengeverdi. Bruken av oljeinntekter tilsvarer 2,6 prosent av anslaget på Oljefondet ved utgangen av året, altså klart under de tre prosentene i handlingsregelen.

Det er gode grunner til å holde pengebruken klart under tre prosent. Oljefondet har steget raskt, men det illustrerer også at usikkerheten er stor. Vi har nytt fordel av stigende markeder og svakere krone, men begge deler kan snu. Fremover må vi regne med lavere oljeinntekter, samtidig som folketrygdens utgifter gradvis vil stige. Da vil en liten buffer opp mot tre prosent-linjen kunne komme godt med.

Moderat pengebruk innebærer også at statsbudsjettet har en viss innstrammende virkningen på økonomien, enten det måles ved departementets budsjettindikator eller beregninger med SSBs empiriske makromodell Kvarts. Det er fornuftig dersom kapasitetsutnyttelsen i økonomien nå ligger noe over normalt, slik Finansdepartementet og Norges Bank anslår.

For egen del har jeg et litt annet syn på konjunkturbildet.

Selv om sysselsettingen har økt betydelig, er sysselsettingsandelen fortsatt klart lavere enn den var før finanskrisen i 2008–09. Den er også klart lavere enn i for eksempel Sverige. Ifølge Norges Banks regionale nettverk er det bare drøyt 20 prosent av bedriftene som svarer at knapphet på arbeidskraft begrenser produksjonen. Det er nær historisk gjennomsnitt, og langt lavere enn nivået på rundt 50 prosent i høykonjunkturen i 2007.

Etter 2013 har det skjedd en endring i lønnsdannelsen i Norge, ved at frontfagets rolle er blitt styrket. Det ser ut til å ha gitt mer moderat lønnsvekst, noe som i så fall innebærer at det norske arbeidsmarkedet tåler en høyere sysselsettingsrate enn før.

Mer moderat lønnsvekst innebærer at sysselsettingen kan bli høyere enn før, uten at lønnsveksten blir så høy at det truer inflasjonsmålet.

Høy sysselsetting er nå blitt fastsatt som et mål for pengepolitikken. Hvis det er rom for økt sysselsetting, er det derfor Norges Banks oppgave å sørge for at økonomien stimuleres tilstrekkelig til at dette skjer. Spørsmålet drøftes i siste Pengepolitiske rapport. Selv om banken skriver at den « … kan ikke utelukke at arbeidskraftreserven blant bosatte fortsatt er større enn vi ser for oss», er konklusjonen likevel at « … sysselsettingsandelen er nær det høyeste nivået som er forenlig med prisstabilitet over tid.» Det var et viktig premiss for at renten ble hevet til 1,5 prosent.

I USA fortsatte sentralbanken å stimulere økonomien selv om arbeidsledigheten sank til lavere nivåer enn man trodde var mulig. Det har bidratt til at arbeidsledigheten nå er den laveste på 50 år. Trolig kan den komme enda lavere hvis ikke økonomien svekkes av andre årsaker.

I Norge er jeg redd oppgangen stopper opp før vi har nådd potensialet for sysselsettingen.

Handlingsregelen og Oljefondet er politiske retningslinjer vi kan være stolte av og som jeg tror vil tåle historiens lys. Verre er det med klimapolitikken. Stort klimaengasjement blant velgere og politikere har så langt gitt lite utslag i tiltak som kan ha noen merkbar virkning på globale utslipp.

Nasjonalbudsjettet inneholder interessante sammenligninger. Mens innkjøp av biodrivstoff gir utslippsreduksjon til en kostnad på om lag 2000 kroner per tonn CO­2, er kostnaden bare 40 kroner per tonn C02 ved verifisert utslippsreduksjon fra skog i Brasil.

For hver krone får vi dermed 50 ganger så stor utslippsreduksjon i Brasil.

Dersom vi skal ta klimaendringene på alvor, må vi bruke betydelig mer penger på klimatiltak, og vi må bruke dem der de har størst effekt.

Klimatiltak og økende pensjonsutgifter reiser spørsmål om hvor pengene skal komme fra. Noe av svaret kan komme senere i høst, når Havbruksutvalget legger frem sin innstilling.

I en rapport for utvalget beregner Mads Greaker og Lars Lindholt grunnrenten i havbruksnæringen til over 20 milliarder kroner i fjor. Grunnrenten er den merinntekten som eierne av virksomheten får ved å disponere en begrenset naturressurs – en tillatelse til å drive fiskeoppdrett på et egnet sted – som gir en ekstra inntekt utover det man kan forvente ved å investere i annen virksomhet.

Grunnrente er meget egnet for beskatning, slik vi har sett ved skattlegging av petroleumsvirksomheten.

En riktig fastsatt grunnrenteskatt har også den store fordel at det ikke blir noen skatt dersom teknologiske eller markedsmessige endringer gjør at grunnrenten blir borte.

Publisert 11. okt. 2019 20:00