Derfor svinger iveren etter å regulere

Konkurransen mellom marked og regulering er som kampen mellom harer og rever.

Hånd som legger stemmeseddel i valgurne
Foto: Element5 Digital fra Unsplash

Teksten er skrevet av Karl Ove Moene og ble først publisert i Dagens Næringsliv 13. september.

Som kjent stimulerer harer tilveksten av rever, mens et stort antall rever fort reduserer harebestanden. Utviklingen svinger fra mange harer og få rever til mange rever og få harer. Det blir vekst og fall – først for revene, så for harene, og så for revene igjen.

Riktignok finnes det en bestemt størrelse på revebestanden og på harebestanden som medfører at størrelsen på begge bestandene er konstant over tid. Men stasjonærtilstanden der revene bare spiser tilveksten av harer, er ikke stabil overfor små påvirkninger utenfra. Alle andre bestandsstørrelser enn den stasjonære skaper vedvarende svingninger.

Slik er det i biologien – og slik ser det ut å forholde seg også i konkurransen mellom marked og regulering, vidt definert. I begge ytterkantene på aksen fra altomfattende regulering til fullstendig markedsliberalisme har vi folk med faste ideologiske oppfatninger. De kan være immune mot enhver påvirkning. Den kompakte majoritet er derimot en variabel størrelse.

Også den kan bli ledet av et skiftende ideal som ifølge ideologien akkurat nå gir det beste resultatet, rent og kompromissløst. Men fungerer det? Kanskje den beste ordningen for samfunnet hverken er marked eller regulering, men en passe blanding støttet av omfordeling? Trolig er mer likhet viktigere enn mer regulering. Og det tilsynelatende moralsk riktige er ikke alltid det samfunnsmessige gunstige.

En passe blanding kan selvsagt ikke tilfredsstille alles ønsker og interesser – kanskje bare i noen grad den store majoritetens. Likevel er problemet at en passe blanding sjelden er stabil med mindre den støttes av en ny og mer grunnleggende likhet. Ustabiliteten har politiske, økonomiske og sosiale grunner.

Hverken marked eller regulering holder det de lover. Etter noe tid trer derfor skuffelsen inn. De faktiske resultatene er enten for byråkratiske og stivbente, eller for liberalistiske og ustabile. De kan være for sentraliserte eller for desentraliserte. De gir enten for mye makt til politikk og byråkrati eller til næringsliv og rikfolk.

Et problem er at oppfatningene våre er for snevert virkemiddelorienterte. De er dannet i tråd med gruppetilhørighet og et ønske om å være lik de vi liker. Men slike «motiverte» oppfatninger er sjelden konsistente. De innebærer at vi først trekker konklusjoner i overensstemmelse med konsensus i egen gruppe og klasse for så å tolke eksisterende empiri på en måte som beskytter disse konklusjonene. Da er det ikke rart at vi sjelden havner på en passe blanding – og at vi nesten er nødt til å bli skuffet.

Den som er skuffet ønsker endring. Vi har alle erfaringer som viser at brent barn skyr ilden – og at det en får for lite av som barn får en aldri nok av. Derfor skifter da også de politiske motene. Og vi skifter i flokk. Det er grønnere på den andre siden av gjerdet. Ordninger som ligger nær den passe blandingen, ser derimot ut som et kjedelig kompromiss. Og kompromisser er sjelden populære.

Slik stimulerer markedet etter hvert et ønske om mer regulering, mens mye regulering etter hvert stimulerer et ønske om mer marked. Etter at markedet har dominert en viss tid, kommer regulering på moten, men når reguleringen har dominert en stund, er det igjen press for å få mer deregulering slik at markedet kan ekspandere igjen. Hver rendyrket form gir resultater som etter en tid motiverer til endring. Dette gir politiske konjunktursykler med skiftende høyre- og venstrebølger som kan ha vidtrekkende konsekvenser. Jo kraftigere en regjering bruker sitt foretrukne virkemiddel, desto kortere blir tiden til nok et skifte.

De politiske konjunktursyklene dreier seg om alt fra regulering og deregulering av finansmarkeder til storpolitikken i hele regioner. Latin-Amerika, for eksempel, har bare siden Hugo Chávez kom til makten i 1997 gått fra en politisk venstrebølge med overdreven regulering – Lula da Silva i Brasil, Nestor Kirchner i Argentina, Evo Morales i Bolivia og Michele Bachelet i Chile – til en ekstrem høyrebølge med Brasils Jair Bolsonaro i spissen. I dag er bare Mexico unntaket – sammen med Venezuela.

Likedan har de fleste OECD-landene gått gjennom bølger av regulering og marked. Selv USA har svingt merkbart fra reguleringer og en sosial organisering i perioden 1935 til 1965 som kunne minne om Nord-Europa, til deregulering, markedsdominans og økende ulikhet fra slutten av 1970-tallet.

Etter årets kommunevalg her hjemme ser vi vel starten på ny lokal svingning. Er det ikke reven som igjen er ute med rumpa så lang?

Publisert 17. sep. 2019 11:32 - Sist endret 13. nov. 2019 16:30