USAs «New Deal» i Japan

Når amerikanerne skal løse andre lands problemer, tyr de til tiltak som de har ideologiske motforestillinger mot i eget land.

Foto av et familiemåltid i 1950
Foto: Foto fra Wikipedia

Kronikken er skrevet av Kalle Moene først publisert i Dagens Næringsliv 06. juli

Foto av Kalle Moene
Kalle Moene.
Foto: UiO

Hvordan ødelegge et system der en liten styrtrik minoritet kontrollerer alt og utbytter andre gjennom imperialistisk aggresjon og brutal undertrykking? Svaret er mer likhet, mer omfordeling og mer progressiv skatt. Og hvem er det som snakker slik? USAs myndigheter i 1945. Og det var ikke bare snakk.

Etter USAs okkupasjon av Japan i 1945 satte amerikanerne i gang et omfattende program for omfordeling av inntekt, formue og makt mellom japanere i en skala som verden aldri før har sett. Eierskap og inntekt skulle fordeles jevnere, og Japan skulle ha demokratiske institusjoner med en sosial velferdsstat – inspirert av «New Deal» i USA.

Målet var imidlertid ikke likhet i seg selv. Små forskjeller var et middel for å eliminere kilden til konflikt, imperialisme og krig.

Før annen verdenskrig var Japan blant landene i verden med aller størst ulikhet. Inntektsulikheten hadde økt med mer enn femti prosent i perioden fra 1850 til 1930. Én prosent av innbyggerne hadde en-femdel av inntekten, ifølge World Income Database. Noen få eiere dominerte i næringslivet. De største aksjeeierne var også de mektigste direktørene. Godseiere eide så å si all jord. Eliten kontrollerte kort sagt ressursene, næringslivet og politikken og ledet an i Japans imperialistiske kriger mot Kina og Indokina og etter hvert mot hele verden.

De materielle ødeleggelsene under verdenskrigen halverte nasjonalinntekten. Med den høye formueskonsentrasjonen i Japan tapte de rikeste materielt sett mest, slik blant andre de økonomiske historikerne Takafusa Nakamura og Walter Scheidel har dokumentert. Krigen ledet derfor i seg selv til mer likhet i inntekt og formue. Scheidel hevder til og med at krig historisk sett er den viktigste kilden til omfordeling i sin siste bok «The Great Leveller».

Etter krigen befestet og forsterket USAs okkupasjonsmyndigheter denne omfordelingen. De gjennomførte en radikal jordreform. De rikeste dynastiene i Japan ble dessuten tvunget til å selge mer enn 40 prosent av næringslivsaksjene sine. Det ledet til fall i aksjeverdiene og til mer spredt eierskap. I tillegg innførte USA nye og høyere skatter, blant annet eiendomsskatt, og en progressiv inntektsskatt som brøt med de lave skattene Japan hadde før krigen. I realiteten innebar det nye skatteregimet en dobling av skatten på de høyeste inntektene. Høye skatter reduserte selvsagt mulighetene for å bygge opp igjen store private formuer som gikk tapt under krigen.

I næringslivet insisterte amerikanerne på prinsipper for ansvarlige selskaper og medinnflytelse. Men ikke nok med det, amerikanske myndigheter ville også ha motmakt mot kapitalmakt og stimulerte til fri organisering av fagforeninger med forhandlingsrett og streikerett. Før krigen var organisasjonsprosenten omkring ti prosent. Etter krigen økte den raskt til 60 prosent i 1949.

Disse egalitære reformene i Japan og den synlige amerikanske hånden i gjennomføringen av dem er for lite diskutert. Hva kan vi lære på godt og ondt?

Japan gikk fra å være ett av de minst egalitære landene i verden til å bli ett av de mest egalitære i alle fall frem til 1980. Politiske tiltak i en kort periode fikk langvarige konsekvenser selv etter at de amerikanske myndighetene for lengst var ute av landet.

Likhet er derfor ikke bare mulig i små land. Japan har mer enn 120 millioner innbyggere. Dessuten, også i slike store land går likhet sammen med høy økonomisk vekst.

Det er også grunn til å merke seg at Japan har hatt det andre land hevder er umulig: Arveavgift på mer enn 50 prosent og lederlønninger på en tidel av det internasjonale nivået – og det i et land der storselskapene konkurrerer på de samme internasjonale markedene som de amerikanske.

Den japanske likheten er imidlertid innført ovenfra og ned. Den er ikke kjempet frem. Et resultat er at kvinnene står svakt. Et annet resultat er at direktørene blir mellommenn og meglere mellom arbeid og kapital. Selv om kapitaleierne har mindre kontroll over bedriftene, får bedriftene mer kontroll over medarbeiderne. Bedriftene eier så å si de ansatte og fagforeningene blir et springbrett for forfremmelser.

Men utviklingen er ikke preget av lav arbeidsinnsats – slik mange tror må bli resultatet av økt likhet. Tvert om, problemet i Japan er overarbeid med lange dager og korte ferier. I dag ser vi det igjen i form en langvarig negativ befolkningsvekst og en skjev alderssammensetning i befolkningen.

Endelig, når amerikanerne skal løse andre lands problemer, kan vi se hva de tror er best, fritt for noen av de egeninteressene som styrer eget land. Når problemet er ekstrem ulikhet med imperialistisk aggresjon, finner eliten i USA løsningen i likhet, demokrati og omfordeling – tiltak som de har ideologiske og klassemessige motforestillinger mot å innføre hjemme.

 

Publisert 30. juli 2019 11:08 - Sist endret 30. juli 2019 11:09