Nye tiltak mot gjeldskrise

Nedskriving av gjeld og forsikring mot boligprisfall er tiltak som bør utredes.

Foto av Oslo
Foto: Foto av Alexvon Gutthenbach-Lindau (pixabay.com)

Kronikken er skrevet av Steinar Holden og Gisle J. Natvik (Handelshøyskolen BI). Den ble først publisert i Dagens Næringsliv 03. juli

Foto av Steinar Holden
Steinar Holden
Foto: UiO

Til tross for svakere utvikling i boligprisene, har norske husholdningers gjeld fortsatt å øke. Det internasjonale pengefondet, IMF, fremhever høy gjeld og høye boligpriser som en viktig risikofaktor for norsk økonomi. Og med god grunn. Internasjonale sammenligninger viser at sterk økning i husholdningenes gjeld kan lede til svakere bnp-vekst, høyere arbeidsledighet og økt risiko for finansielle kriser.

Siden finanskrisen i 2008-09 har norske myndigheter gjennomført en rekke tiltak for å begrense risikoen for en fremtidig gjeldskrise. Hovedstrategien har vært å sikre at banker og låntagere blir mer finansielt solide. Strengere kapitalkrav til bankene sørger for at de tåler større tap, og at de kan fortsette å låne ut selv i en krise med betydelige tap. Samtidig har strengere utlånspraksis begrenset hvor mye husholdningene kan låne, slik at de dermed har mindre å tape.

Strengere kapitalkrav og strengere utlånspraksis er fornuftige tiltak som demper risikoen for en gjeldskrise i Norge. Ved å begrense utlånene, vil omfanget av en gjeldskrise også bli mindre. Men selv om tiltakene er velmente og fornuftige, har de også uheldige konsekvenser og mangler.

Boliglånsforskriften med en maksimal belåningsgrad på 85 prosent av boligens verdi har en uheldig sosial slagside ved at husholdninger med lav eller ingen egenkapital langt på vei forhindres fra å kunne kjøpe egen bolig. Det er et tankekors at myndighetene legger så sterke begrensninger på boliglån, når man samtidig har vært relativt tilbakeholdne med effektive inngrep mot forbrukslån.

En mangel ved tiltakene som er gjennomført, er at de ikke bidrar til en deling av tapet mellom kreditor og debitor. Erfaringene fra tidligere gjeldskriser viser at et hovedproblem er at de rammer husholdninger med høy gjeld hardt, noe som fører til en kraftig reduksjon i disse husholdningenes forbruk. Nedgangen i forbruket fører til lavere samlet etterspørsel, slik at hele økonomien svekkes. Dersom kreditorene bærer en større del av tapet i en gjeldskrise, ved en delvis nedskrivning av gjelden, kan det dempe de negative virkningene for økonomien som helhet. I Norge er det et problem at høye renter og gebyrer innebærer at banken kan tjene på et forbrukslån selv om låntager får betalingsproblemer.

En måte å dele tapet på er at husholdninger som har lånt for mye, under visse betingelser kan få nedskrevet gjeld på bekostning av kreditor. Her er det store forskjeller mellom land. Ikke minst har låntagere i USA langt bedre beskyttelse enn låntagere i europeiske land, inklusiv Norge.

En ny studie av tre amerikanske forskere, Adrien Auclert, Will Dobbie og Paul Goldsmith-Pinkham, viser at gjeldsordninger som gir bedre beskyttelse for låntagere også bidrar til å stabilisere samlet sysselsetting. Konkret viser forskerne at i amerikanske delstater med mer sjenerøse konkursregler for husholdninger, var det større nedskriving av usikret gjeld og mindre reduksjon i sysselsettingen i varehandel og restauranter, enn i delstater med mindre sjenerøse konkursregler. Studien tyder på at nedskrivingen av usikret husholdningsgjeld på grunn av konkursreglene bidro til to prosent høyere samlet sysselsetting i USA.

World Economic Outlook 2012 fra IMF drøfter flere eksempler på gjeldskriser der myndighetene iverksatte omfattende program for å redusere husholdningenes gjeld, og der dette bidro til mindre mislighold av gjeld og mindre negative virkninger for økonomien som helhet. Både i USA på 1930-tallet og på Island under finanskrisen 2008-09 innebar slike program nedskriving av gjeld for låntagere med svært høy gjeld. IMF viser til at slike program kan motvirke selvforsterkende mekanismer der gjeld fører til boligprisfall og lavere samlet etterspørsel.

En annen mulighet er å innføre lånekontrakter som mer eksplisitt innebærer en deling av risikoen mellom låntager og bank. Fremtredende økonomer som Robert Shiller (nobelprisvinner 2013), Atif Mian og Amir Sufi har ved flere anledninger argumentert for dette. Myndighetene kunne bidra til slike kontrakter ved å tillate boliglån uten egenkapital, dersom låntager isteden kjøpte en forsikring mot nedgang i boligprisen.

Nedskriving av gjeld og forsikring mot boligprisfall innebærer uavklarte spørsmål, vanskelige avveininger og praktiske utfordringer. Det er også noen studier som tyder på at i en gjeldskrise er betalingsutsettelse et mer effektivt virkemiddel enn nedskriving av gjelden. Uansett er argumentene for slike tiltak for å redusere skadevirkningene ved en gjeldskrise så sterke at myndighetene bør ta initiativ til at de utredes nærmere.

Publisert 30. juli 2019 11:02 - Sist endret 30. juli 2019 11:02