"Rimelig" profitt er et håpløst lovkrav

Diagnosen er kanskje riktig, men medisinen blir feil: Debatten om barnehager viser at offentlig sektor må bli bedre på innkjøp.

Et barn som leker

Photo by Alexander Dummer on Unsplash

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe, først publisert i Dagens Næringsliv 12. april

Foto av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe
Foto: UiO

Profitt er blitt det nye fyordet. Rødt og SV vil forby profitt på velferdstjenester. AUF og Fagforbundet prøvde sist helg å få Arbeiderpartiets landsmøte med på et forbud mot profitt i barnehagesektoren. De er alle på sporet av noe. Men de burde ikke bare være opptatt av velferdstjenester, og tak på lønnsomhet er en dårlig løsning.

Velferdsstatens bærekraft beror på at alle skatteinntekter må brukes så effektivt som overhodet mulig. Og det gjelder uavhengig av formål. Skusler vi bort penger på å bygge veier unødvendig dyrt, er det ille. Det er akkurat like ille som når vi betaler barnehagekonsernet Småtroll asa for mye for barnehageplasser.

Den eneste forskjellen ligger i at dersom tjenestene som leveres ikke bare er for dyre, men også for dårlige, føles det med rette verre når det rammer barn, syke og gamle.

Offentlig sektor kjøper hvert år inn tjenester og varer fra privat sektor for over 500 milliarder kroner. Det har vært en voldsom økning i offentlige innkjøp over de siste par tiårene. Bare konsulentbruken i staten beløper seg til rundt 12 milliarder. Innkjøp av varer og tjenester utgjør rundt 40 prosent av kommunesektorens budsjett og rundt 13 prosent av statens budsjett. Det er ikke bare bestemor og smårollinger som er satt ut på anbud, men også svært mye annet.

Hvis vi ser bort fra ulike politiske ideologier, så er det ikke noe prinsipielt i veien for at private bedrifter utfører oppgaver for det offentlige. Det førende prinsippet må være effektiv ressursbruk, og at vi får mest mulig igjen for hver skattekrone som brukes. Dette gjelder uavhengig av hvem som utfører tjenestene.

Dersom vi åpner for private aktører, blir det imidlertid irrasjonelt å forby profitt. Når private barnehager investerer i bygninger og utstyr for å tilby tjenestene, må de kompenseres. Det holder ikke å dekke lønns- og driftskostnader. Kompensasjon får de såfremt virksomheten kan gå med profitt. Profitt er det som gir avkastning på kapitalen, og er forutsetningen for privat virksomhet. Knapt noen av oss er villige til å stille sparepengene våre til disposisjon for andre uten kompensasjon, hvilket er ganske rimelig.

Det er derfor ikke rasjonelt å forby profitt. Ikke desto mindre må vi ha som mål at det offentlige skal betale minst mulig for enhver tjeneste. Det krever at offentlige innkjøpere må kunne spesifisere tjenesten de vil kjøpe. Samme innkjøpere bør ha en idé om hvor mye tjenesten faktisk koster å produsere slik at tilbud kan vurderes opp mot dette. Og så må kontrakten skrives slik at man har noe å slå i bordet med dersom man får noe annet enn avtalt til høyere pris enn avtalt.

Barnehagesektoren fremstår som et område hvor det offentliges innkjøpskompetanse har betydelig forbedringspotensiale. Her følges heller ikke ordinære innkjøpsprosedyrer. De private barnehagene – hvor rundt halvparten av alle barnehagebarn går – finansieres primært gjennom offentlige tilskudd. De mottar rundt tyve milliarder i offentlige tilskudd årlig.

Tildelingen av tilskudd er regulert i en egen forskrift som inneholder en rekke detaljerte bestemmelser. Samtidig stiller barnehageloven krav til bruken av tilskudd. Det skorter således ikke på regelverk. Men mye tyder på at det ikke har virket etter hensikten.

I henhold til barnehageloven skal «barnehagen ha et rimelig årsresultat». Men hva som er rimelig kommer an på øynene som ser. Bestemmelsen illustrerer at årsresultat – det norske ordet for profitt – er uegnet som styringsverktøy for offentlig innkjøp.

En analyse av barnehagesektoren gjort på oppdrag av Kunnskapsdepartementet, viser at gjennomsnittlig avkastning på egenkapitalen i private barnehager har ligget på over 28 prosent siden 2007. Til sammenligning har den gjennomsnittlige årlige avkastningen for en investor på Oslo Børs ligget på rundt åtte prosent over den samme perioden.

For en enkel økonomsjel høres det ut som om årsresultatene i bransjen har vært langt over «rimelig».

Legg til at nesten to av fem private barnehager ikke oppfyller bemanningsnormen om maksimum seks barn per ansatte. I tillegg har de færre kvadratmeter per barn enn kommunale barnehager. En sitter igjen med inntrykk av det offentlige er en lite kompetent innkjøper. Fellesskapet betaler mer enn det burde for noe som er dårligere enn det skal være. Og samtidig har vi et regelverk som gjør det vanskelig å gjøre noe med det.

Men problemet er ikke profitt som sådan. Og tak på profitt som lovkrav har allerede vist seg fåfengt. Vi trenger bedre regelverk og bedre kontrakter.

Regjeringen har varslet en gjennomgåelse av regelverk og system. Behovet synes overmodent. La oss håpe at barnehagesektoren er unntaket og ikke regelen.

Publisert 14. apr. 2019 21:06 - Sist endret 10. okt. 2019 10:28