Fyr opp helikoptrene, foreldre! (For jo da, barn kan pushes til resultater)

Tigermammaer og helikopteroppdragelse vil trolig vinne mer terreng, også i tilbakelente Norge. I hvert fall i de ambisiøse klasser.

Mor og to barn som ser på nettbrett

Photo by Alexander Dummer on Unsplash

Kronikken er skrevet av Eva Grinde, først publisert i Dagens Næringsliv 13. mars

Foto av Kalle Moene
Fabrizio Zilibotti
Foto: UiO

I ryggmargen hos det absolutte flertall av foreldre ligger det en sterk drivkraft: De vil oppdra barna sine så det går dem godt. Ideen om hva det innebærer, varierer imidlertid ganske mye: med sosiale forhold, historie, kjønn og religion. Og i bunnen ligger økonomien og styrer det hele. I hvert fall hvis vi skal tro de to USA-baserte økonomene Fabrizio Zilibotti og Matthias Doepke. De har akkurat gitt ut boken Love, money and parenting: How economics explains the way we raise
our kids.

Mange som har barn i kategorien unge voksne i dag, vokste selv opp på 70- og 80-tallet. Da var linen adskillig slakere enn den synes å være i dag. Barn lekte ute et eller annet sted til det ble mørkt, «nøkkelbarn» låste seg gjerne inn alene i tomt hus etter skoletid fra syvårsalder, de fleste
måtte frakte seg selv til og fra trening og korps, og de valgte etter hvert fag, linjer og studier uten å involvere foreldre i nevneverdig grad. I tråd med epokens antiautoritære frihetsidealer var foreldre i rike land rett og slett heller ikke så bekymret. Det var det ikke bare en ideologisk grunn til, mener Zilibotti og Doepke. Stikkordet er økonomi.

De to-tre siste tiårene har gapet mellom fattige og rike i de rike landene økt. Dette er spesielt markant i land som USA og Storbritannia. Men også i mer egalitære land som Sverige, Nederland og Norge går utviklingen den veien. Samtidig har det foregått en glidning fra såkalt fri eller ettergivende oppdragelse i retning mer «intens» oppdragelse, også kalt  helikopter-oppdragelse. Med det mener forfatterne en miks av autoritativ og autoritær stil (se faktaboks), der foreldre er tungt involvert i barnas liv.

Intens oppdragerstil har særlig funnet fotfeste i land der økonomiske ulikheter har økt mest, og der høyere utdannelse er blitt markert mye viktigere for fremtidig inntekt, som USA og Storbritannia. De ufaglærte har færre muligheter, og de fattigste er blitt fattigere. Det er dermed rasjonelt for foreldre å investere mer tid og krefter i barnets skolegang, noe statistikk viser at de gjør. 

Undersøkelser tyder også på at investeringen betaler seg. De som i snitt gjør det best i skole og karriere, har fått en «autoritativ» oppdragelse, også når kontrollert for foreldres økonomi og utdannelse. Tallene viser imidlertid også at ulikheter som fører til strengere oppdragelse i sin tur kan virke selvforsterkende på ulikheter. Det er nemlig typisk barna av middelklassen  og oppover som i størst grad utsettes for helikopteroppdragelse.

Svenske foreldre trekkes frem som kroneksempel på tilhengere av fri og tilbakelent  oppdragelse. De trår til med en anekdote fra da de var hjemme hos svenske kolleger og seksåringen i huset skrek til dem at de skulle være stille fordi han så på tv. Da smilte foreldrene og foreslo at de skulle flytte seg inn i et annet rom, så poden fikk titte uforstyrret.

Men økonomiske ulikheter øker selv i det egalitære Skandinavia. Høyere utdannelse blir stadig viktigere for å sikre god jobb og inntekt. Å droppe ut av utdannelsesløpet er mer risikabelt enn før på grunn av færre jobber for ufaglærte. De relativt solide velferdsordningene har trolig en bremsende effekt på foreldres tigerinstinkter. Og intens
oppdragelse på norsk har kanskje frem til nå handlet mer om å sørge for at barnet får utviklet alle sine sider og talenter, enn å drille dem i tradisjonelt skolearbeid. 

I de ambisiøse klasser kan det se ut som en god del unge mennesker og noen av
deres foreldre, har skjønt det allerede. De som ikke har et eller flere helikoptre surrende over hodet på seg allerede, driver kanskje selv-helikoptring. Konkurransen om en plass på den riktige videregående skolen og det rette studiet har tiltatt drastisk de senere årene. Mulighetene uten utdannelse er snevret inn, og forskjellene øker. Det er derfor en plausibel tese at en mer intens oppdragerstil à la USA og Storbritannia vil vinne mer innpass også her.

Av Eva Grinde, DN
Publisert 15. mars 2019 14:33 - Sist endret 15. mars 2019 15:30