Det falske løftet om økonomisk vekst

Det er stor forskjell på oligarkisk velstand for de få og demokratisk velstand for de mange.

Foto av jente med plakat

Foto: Josh Barwick fra Unsplash

Kronikken er skrevet av Kalle Moene først publisert i Dagens Næringsliv 15. mars

Foto av Kalle Moene
Kalle Moene.
Foto: UiO

Sannheten er brutal: skal vi ha mindre skadelige utslipp og bedre miljø, må vi ha mindre vareproduksjon. Men kan vi leve av å klippe håret til hverandre? Må vi ikke ha vekst i den materielle vareproduksjonen som så gir oss økt velferd og bedre levekår?

Økonomisk er det selvsagt like mulig, eller umulig, å leve av å yte tjenester til hverandre som å leve av å produsere aluminium for hverandre. Grunnen til at det kan være spesielt vanskelig å leve av bare å klippe håret til hverandre, er ikke økonomisk, men sosial: Hvem sitt hår skal overklassen klippe?

Hva vi produserer og hvordan vi gjør det, er avgjørende for hvilke sosiale forskjeller og klasseskiller vi får. Markedet blir som et demokrati med ulik stemmerett. Store forskjeller mellom folk innebærer at de rike har flere stemmesedler til å avgjøre sammensetning og økning i produksjonen. Samtidig bestemmer produksjonens sammensetning og den økonomiske veksten hvordan inntektsfordelingen og klasseforskjellene blir.

Det er et falskt bilde at økonomisk vekst kan gi alle den levestandarden som de rike har i dag. De rike er velstående i en verden med mange ikke-rike. Det gir en helt annen levestandard, status og makt enn om alle fikk den inntekten som de rike har. Forskjellen på oligarkisk velstand for de få og demokratisk velstand for de mange kan være enorm.
Den som er rik i en verden med mange ikke-rike kan for eksempel kjøpe tjenester og innflytelse som demokratisk velstand aldri kan gi. Alle kan selvsagt ikke ha sin egen portefølje av hushjelper og tjenere. Dersom alle var herskapsfolk, hvem skulle da være tjenerne til tjenestejentene og gårdsguttene?

Like viktig er andre sosiale skranker. De godene som betyr mest på lang sikt er posisjonsgoder som i sin natur er begrenset. Alle kan ikke bo på Nordberg i Oslo selv om alle ble like rike som dem som bor der nå. De som utfører de viktigste oppgavene i en by som Oslo – sykepleiere, renholdsarbeidere og lærere – har ikke engang økonomiske muligheter til å skaffe seg en bolig i nærheten av jobben. Grunnen er at de rike i tråd med den økonomiske veksten har budt opp prisene på de mest attraktive posisjonsgodene i boligmarkedet og presset de andre ut av byen.

Likevel blir vi bedt om å se oppover. Unge folk får aspirasjoner som i gjennomsnitt aldri kan innfris. Det leder til misnøye og frustrasjon. Grunnen er at mange av godene de rike oppnår er posisjonsgoder som status og eksklusivitet. Vekst gir hierarki og ulikhet. De rikes levestandard og makt forutsetter dessuten de ikke-rikes innsats og maktesløshet. For hver virkelig rik person, må det minst være fem hundre fattige – som Adam Smith sa. Dette er overflodens paradoks.

Penger gir makt, men ikke like mye i alle land. Verdens rikeste mann – med det lite treffende navnet Carlos Slim – er fra Mexico. Bare med avkastningen på formuen sin kan han kjøpe en hel hær av påvirkningsagenter. En tilsvarende rik person i Norge ville bare kunne kjøpe et lite kompani fordi de laveste lønningene er så mye høyere enn i Mexico.

Alt dette utgjør noe av grunnlaget for det falske bildet av økonomisk vekst som alles velgjører. Noe av problemet viser seg i det såkalte Easterlin-paradokset – etter den amerikanske økonomen Richard Easterlin. Undersøkelsene hans er basert på store og gjentatte surveyundersøkelser i flere land. Folk blir spurt om livskvalitet basert på egne oppfatninger av levekår og livslykke.

Easterlin-paradokset kan uttrykkes ved tre kontroversielle observasjoner: 1) I hvert samfunn er rike folk lykkeligere enn fattige folk. 2) Rikere samfunn er ikke lykkeligere enn fattigere samfunn. 3) Etter hvert som et samfunn blir rikere blir det derfor ikke lykkeligere.

Ifølge Easterlin er det altså en positiv sammenheng mellom egen inntekt og den subjektive oppfatningen av levekår og livskvalitet, men ingen tilsvarende sammenheng mellom gjennomsnittlig livskvalitet og langsiktig inntektsvekst i samfunnet. Til tross for en tredobling av inntekten per innbygger over seksti år, ligger den selvrapporterte livskvaliteten til det store flertallet i mange land på det samme nivå som på 1950-tallet.

Easterlin selv anslår at 2/3 av inntektsveksten i et samfunn er statusrelatert og kommer derfor bare de rike til gode. Over halvparten av den gjenværende veksten gir liten økning i livskvalitet fordi vi så lett venner oss til den uten økt glede. Resultatet er da at én prosent høyere økonomisk vekst gir en langsiktig forbedring på mindre enn 0,15 prosent. Dersom dette er riktig, kan det umulig være verdt å ødelegge klima og kloden med en økonomi basert på fortsatt økonomisk vekst og ulikhet.

Det må være noe av dette de streikende skoleungdommene så riktig protesterer mot.

Publisert 19. mars 2019 14:38 - Sist endret 19. mars 2019 14:55