Ulikhet 3.0

Skal vi bevare et samfunn med små forskjeller, bør vi takle morgendagens kilder til økt ulikhet snarere enn gårsdagens.

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe først publisert i Dagens Næringsliv 8. mars

Foto av Karen Helene Ulltveit Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe.
Foto: UiO

Små økonomiske forskjeller er en viktig byggestein i den norske modellen. Likhet er limet som opprettholder høy tillit til myndighetene, våre institusjoner, våre politikere og til hverandre. Derfor bør vi med jevne mellomrom gjør opp status og sjekke fasiten. Regjeringens melding om ulikhet gjør akkurat det.

Ulikhetsmeldingen er rik på fakta og viser at spørsmålet om ulikhet ikke er enkelt. Det handler både om hvordan vi måler den, diagnosen vi setter og medisinen vi foreskriver. Og partiene har sine respektive universalmedisiner som foreskrives mer eller mindre uavhengig av diagnose. Men meldingen, og debatten som har fulgt i kjølvannet av den, er fremfor alt en god illustrasjon av hvordan vi lett utformer politikk gjennom å se i bakspeilet snarere enn å se fremover.

Norge er blant landene med absolutt minst forskjeller i inntekt. Men vi har opplevd en gradvis økning i ulikhet over tid. Ikke på noe tidspunkt har vi hatt så lik inntektsfordeling mellom norske husholdninger som vi hadde midt på 1980-tallet.

I anledning kvinnedagen er det naturlig å påpeke at økt yrkesdeltagelse blant kvinner faktisk er blant de forhold som har bidratt til jevnere inntektsfordeling.

Når vi skal ta for oss spørsmålet om ulikhet, er det nyttig å dele husholdningene inn i ti grupper i henhold til inntekt. Basert på en slik inndeling har alle norske husholdninger siden 1980-tallet opplevd en eventyrlig vekst i inntekt – både før og etter skatt. Takket være en cocktail av olje, EØS-avtale og den norske modellen har Norge vært en vinner, og tidevannet har løftet oss alle.

Den norske husholdningen som befinner seg midt på treet, hadde i 2017 en realinntekt etter skatt som var 78 prosent høyere enn i 1986. Husholdningene med lavest inntekt opplevde over den samme perioden en økning på 56 prosent. Til sammenligning hadde de fattigste i USA en økning på under 10 prosent.

Det er ikke desto mindre liten tvil om hvem de store vinnerne har vært: De aller rikeste husholdningen hadde i 2017 en realinntekt etter skatt som var 122 prosent høyere enn i 1986.

Tallene for norske husholdningers inntektsutvikling viser også at 80 prosent av oss har gått i takt. Men – med Orwells ord – noen er likere enn andre. De rikeste stakk ifra resten allerede på begynnelsen av 1990-tallet. De opplevde en rekordhøy inntektsvekst fra 1995 til 2000. Under finanskrisen tapte de noe av forspranget, men deretter har de igjen ledet an.

De med lavest inntekt holdt følge med majoriteten frem til år 2000, men da begynte de å sakke akterut. De har deretter hatt en lavere årlig inntektsveksten enn alle de andre husholdningene.

Perioden etter 2013 skiller seg ut. De 30 prosent med lavest inntekt fikk inntekten redusert, mens flertallet sto nær sagt stille. De rikeste opplevde en lavere inntektsvekst enn de foregående år, men mange ganger veksten som resten av befolkningen opplevde.

Regjeringen og opposisjonen har dratt frem ulike verktøy for å ta fatt i en lav, men økende ulikhet. Regjeringen vil ha flere i arbeid for å løfte de med lavest inntekt. Men tallene indikerer at husholdningene med lavest inntekt i større grad enn før lever av lønn snarere enn overføringer. Samtidig ser vi at selv om lønnsforskjellene i Norge er små, så har de økt noe.

Alle i jobb er derfor ikke tilstrekkelig for å bevare små forskjeller.

Opposisjonen anser økt beskatning av de rikeste som løsning. Men tallene viser at de rikeste husholdningene betaler en større andel av sin inntekt i skatt nå enn på 1980-tallet, og at nettopp skatt har bidratt til å holde ulikheten nede. Samtidig er dagens rike forskjellige fra 1980-tallets rikeste. De lever i større grad av kapitalinntekter. Og kapital er som kjent rotløs og vanskeligere å skatte.

Norsk ulikhet er lav, men har gått i bølger. Inntektsutviklingen drives av underliggende trender, for eksempel mindre kollektivisme, og av ulike økonomiske sjokk og reformer. På 1980- og -90-tallet opplevde vi en dereguleringsbølge. Etter 2000 gikk oljeprisen til himmels, samtidig som vi fikk en massiv økning i innvandring.

Det er en fare for at vi gjennom for stor oppmerksomhet om gårsdagens trender og sjokk, ender med en politikk som tar fatt i gårsdagens diagnoser og medisiner, snarere enn å ta for seg morgendagens utfordringer. De siste årene har innvandringen avtatt, men med automatisering og robotisering endres jobber og arbeidsliv. Samtidig vokser det frem et nytt næringsliv ledet an av teknologigigantene, som utfordrer skattesystemet vårt og kan redusere vår mulighet til omfordeling.

Skal vi bevare et samfunn med små inntektsforskjeller, bør vi derfor se mer fremover enn bakover.

 

Publisert 29. mars 2019 11:34 - Sist endret 29. mars 2019 11:34