Mer klassekamp – mindre konflikt

Jens Ulltveit-Moe vil ha «mer klassekamp». Bra.

Kronikken er skrevet av Kalle Moene først publisert i Dagens Næringsliv 8. februar

Foto av Kalle Moene
Kalle Moene.
Foto: UiO

I et intervju i avisen Klassekampen 2. februar uttrykker bedriftseier Jens Ulltveit-Moe bekymring for at «kampen om økonomiske goder blir erstattet av konflikt over religion». Dette er interessant og viktig – og reiser nye spørsmål: Hva er forskjellen mellom religiøse og materielle konflikter?

Hva er forholdet mellom klassekamp og kamp basert på identitet og etnisitet?

Disse spørsmålene har George Loewenstein og jeg drøftet i en artikkel i Journal of Economic Perspectives sammen med Russel Golman og Luca Zarri. Vi viser til hvordan mange av de voldelige stridene i verden er over oppfatninger og tro snarere enn over økonomiske vilkår, landområder og eiendom. Klassifiseringen er vanskelig, men det er ikke kontroversielt å hevde at omtrent 30 prosent av alle konfliktene i verden de siste tredve årene tilsynelatende dreier seg om religiøse og ideologiske spørsmål. I spesielt konfliktfylte områder som Midtøsten er prosenten trolig høyere, kanskje 40.

Et slående trekk ved disse konfliktene er hvordan uenigheten er mellom grupper som står for ting som sett utenfra virker helt likt, men som sett innenfra er forskjeller som er alvorlig og truende. Vi ser det i konflikter mellom sunni- og sjiamuslimer, mellom katolikker og protestanter eller mellom trotskister og stalinister.

Konfliktene er drevet av det vi kunne kalle de små forskjellenes tyranni. Dersom dette er riktig, skulle vi finne alvorlig konflikter mellom folk som har mange ting felles. Og nettopp slik ser det ut til å være.

Under krigen i det tidligere Jugoslavia, for eksempel, ble noen av de alvorligste kampene utkjempet i de regionene som hadde de minste forskjellene i etnisitet og religion – og det største innslaget av ekteskap på tvers av grupper. Det samme gjelder flere andre konflikter som de mellom indere og pakistanere i Punjab, mellom grekere og tyrkere på Kypros, mellom tutsier og hutuer i Rwanda.

De to gruppene i Rwanda har samme religion, samme språk og samme hjemland. De har levd sammen lenge og stiftet familier på tvers av gruppene. I tiåret før folkemordet i 1994 ble de økonomiske forskjellene mellom dem mindre, ikke større.

Det ser derfor ut som om hat og mistenksomhet kan øke i intensitet desto likere de motstridende gruppene er langs andre dimensjoner – og at hatentreprenører kan utnytte slike potensielle motsetninger til egen vinning.

For til tross for rollen som tro, identitet og etnisitet spiller i konfliktene, ligger det ofte noe annet bak, som en økonomisk kamp om ressurser, forretningsmuligheter og politisk makt. I den sammenhengen er forskjeller innad i grupper trolig viktigere enn forskjeller mellom grupper.

Den populære påstanden at det er den ulikheten som skaper konflikt, er unyansert og mekanisk. Den empiriske støtten for at det er de store forskjellene alene som driver konfliktene, er i alle fall ikke entydig. Økonomene Joan Esteban og Debraj Ray har i en serie artikler drøftet hvordan det kan oppstå gnisninger langs mange mulige skillelinjer i et samfunn. Da er det avgjørende hvilken oppdeling i grupper som lettest leder til alvorlige konflikter.

For eksempel trenger konflikter både arbeidskraft og finansiering. De fattige kan levere arbeidskraft, mens de rike kan sørge for finansiering. En oppdeling av samfunnet i grupper som består av både fattige og rike medlemmer, kan derfor lettere lede til konflikt enn andre oppdelinger – når gnisten først er tent. Etniske eller regionale grupper med stor indre ulikhet kan med andre ord være blant de farligste gruppene i konfliktfylte konfrontasjoner.

I mange konflikter viser derfor ikke klasseskillene seg direkte som en forskjell på de stridene partene, men i forskjeller innad i de stridende gruppene.

Karl Marx kan derfor fortsatt ha rett når han sier at all historie er historien om klassekamp, men det er viktig å se hvordan «Marx’ profetier har hatt en etnisk oppfyllelse» – slik statsviteren David Horowitz har fremhevet.

Det er derfor lett å slutte seg til Ulltveit-Moes ønske om en klarere klassekamp. Tydeligere økonomiske interessemotsetninger kan redusere andre konflikter og faktisk øke det reelle samarbeidet.

Her hjemme lider den demokratiske klassekampen av den klamme omfavnelsen av tillit og konsensus, noe som vi ser eksempler på i så å si alle debatter. Men virkelig tillit og samarbeid krever et ris bak speilet – en sosial organisering som kan balansere makten mellom grupper med både motstridende og sammenfallende interesser. For å stole på en motpart, må vi være trygge på at vedkommende har et valg.

Når reelle motsetninger – for eksempel mellom arbeid og kapital – skjules under rubrikken tillit, blir mange mer skeptiske til nye grupper i samfunnet som ennå ikke omfattes av tilliten. Slik kan det oppstå kunstige motsetninger der hver side består av både rike og fattige – og derfor utgjør spesielt farlige konfliktparter.

Publisert 19. mars 2019 14:22 - Sist endret 19. mars 2019 14:22