Konkurranse på liv og død

Ulikhet dreper – men først og fremst i land med svak politisk konkurranse.

Foto av Flickr

Kontorbygninger og slum - Río de Janeiro, Brasil

Foto: Bilde av Adam Jones

Kronikken er skrevet av Kalle Moene først publisert i Dagens Næringsliv 4. januar

Foto av Kalle Moene
Kalle Moene.
Foto: UiO

Hvordan kan vi forklare at barnedødeligheten har gått så kraftig ned i verden i løpet av de siste 60 årene? Mange land har redusert den til en tidel eller en tyvedel av nivået på 1950-tallet. Denne fremgangen stiller reduksjonen i tradisjonell fattigdom i skyggen. Men er det ikke bare inntektsutviklingen som bestemmer barns levekår og barnedødeligheten?

Anders Kjelsrud, Lore Vandewalle og jeg har studert sammenhengene mellom inntekt, politikk og barnedødelighet og finner at svaret langt fra er opplagt. I forskningsprosjektet vårt studerer vi blant annet det som har skjedd i 98 utviklingsland i perioden 1994 til 2013.

Vi ser selvsagt at folk i rike land fortsatt lever lenger og mister færre barn enn folk i fattige land. Sammenlignet med Skandinavia er barnedødeligheten for eksempel tyve ganger så høy i India og Jemen; og tredve ganger så høy i Pakistan og Angola. Stor ulikhet gir også en høy barnedødelighet. USA har for eksempel tre ganger så høy barnedødelighet som Skandinavia.

Overraskende nok finner vi ikke at samlet inntekt per innbygger påvirker barnedødeligheten direkte. Når vi tar med virkningene av bedre helsetjenester, sanitære forhold og utdannelse, finner vi ingen isolert virkning av inntekten. Rike land gjør det bedre enn fattige land fordi de tilbyr mer av nettopp disse tjenestene.

Likedan er det med ulikhet. Land med store økonomiske forskjeller har spesielt høy barnedødelighet, noe en også skulle vente dersom de individuelle inntektene påvirket barnedødeligheten direkte. Men igjen finner vi ingen isolert virkning av ulikhet når vi tar hensyn til hvordan offentlige tjenester reduserer barnedødeligheten.

Virkningen som høyere ulikhet påviselig har, må derfor gå gjennom tilbudet av helsetjenester og andre offentlige goder av betydning for barns levekår. Tre forhold ser ut til å spille inn:

De rike i utviklingsland har mer politisk makt enn resten av befolkningen.
Politikken er mest lydhør overfor de rikes ønsker. Men når den politiske konkurransen er sterk, kan et parti lettere tape valget ved å gi fordeler til et rikt mindretall.

De rike ønsker som regel å dekke sine behov for helsetjenester gjennom private løsninger når de får det som de vil. Derfor støtter de bare i liten grad et offentlig helsetilbud.

Empirisk er det akkurat dette mønsteret vi finner: Ulikhet dreper, men først og fremst i land med svak politisk konkurranse. Der den politiske konkurransen derimot er sterk, er effekten av ulikhet svak. Rike land har i gjennomsnitt mer politisk konkurranse enn utviklingsland flest – og derfor mer kollektive løsninger.

Vi finner dette mønsteret på tvers av de 98 utviklingslandene og over tid – og i tillegg innad i India. Her er barnedødeligheten lav i delstater der inntekten er relativt høy og der ulikheten er relativt lav.

Men kan vi være sikre på at det er ulikheten som påvirker helseforholdene og ikke omvendt? Siden vi ikke kan gjennomføre kontrollerte eksperimenter på dette området, må vi utnytte eksperimentlignende situasjoner som oppstår av andre grunner. Den politiske valgreformen som India gjennomførte i 2008, utgjør et slikt eksperiment.

Reformen endret valgdistriktene uten at folk flyttet. Det betyr at vi kan sammenligne de som fortsatt er i det gamle valgdistriktet med dem som kommer i et nytt valgdistrikt – og derved i en ny ulikhetssituasjon. Egen inntekt og bopel er som før, men forholdene i valgdistriktet er nye. Ved å utnytte denne variasjonen finner vi igjen – men nå med større sikkerhet – at økt ulikhet gir økt barnedødelighet. Minst like viktig: vi finner denne sammenhengen bare der det ikke er mye politisk konkurranse mellom lokale kandidater.

Alt i alt betyr private inntekter lite og den demokratiske konkurransen mye. Der den politiske konkurransen er sterk nok har inntektsvekst en viktig indirekte rolle for den politiske etterspørselen etter offentlige goder som reduserer barnedødeligheten.

Denne konklusjonen strider mot den privatøkonomiske populismens enkle svar som dominerer mer og mer av debatten – ikke bare i Europa, men også i India, i Brasil og i mange andre land. Den overdriver betydningen av private inntekter og undervurderer effekten av offentlige tiltak. Den overdriver også betydningen av økonomisk konkurranse og undervurderer betydningen av politisk konkurranse.

Derfor var årets nyttårstale befriende. Statsminister Erna Solberg la vekt på levekårene til de aller yngste som er så avhengige av offentlige tiltak og som på sikt er så avgjørende for bærekraft og utvikling. Men for verden som helhet er ikke problemet at det fødes for få barn, men at det fortsatt er for mange som dør i sitt første leveår.
 

Publisert 14. feb. 2019 14:03 - Sist endret 14. feb. 2019 14:03