Pengesluk eller effektivt virkemiddel?

Næringsstøtte koster oss milliarder. Tjener det hensikten, eller først og fremst bedriftene som får støtte?

Foto: Uwe Hensel, unsplash

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe, først publisert i Dagens Næringsliv 13. april.

I Norge holder vi oss med en rekke støtteordninger for næringslivet. Denne uken meldte for eksempel Equinor om luftige, grønne planer - såfremt staten vil støtte prosjektet med noen milliarder.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen varslet før sommeren en opprydding i statens støtteordninger. Det er betimelig.

Opprydding er bra. Og har blitt etterlyst av flere offentlige utvalg. Vi har et virvar av støtteordninger og bruker mange milliarder på dem. Ideen er at de skal bidra til mer effektiv ressursbruk. Men enhver næringsminister finner på et nytt virkemiddel. Vi har nå rundt 150 ordninger.

Foto av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe skriver om internasjonal handel og særinteresser i DN. Foto: UiO

I sin opprydding kan Isaksen støtte seg på en rekke evalueringer av støtteordningene. Men han bør ikke begrense seg til evalueringene. De er ikke alltid gode, og ofte ganske snevre. Han bør også se på bakgrunnen for innføringen av de enkelte ordningene. Har ordningen bidratt til at den politiske målsetningen som motiverte ordningen er nådd? Bidrar den faktisk til å bedre økonomiens virkemåte?

La oss ta Skattefunn. Et ikke helt tilfeldig valg, idet undertegnede var en av ordningens fødselshjelpere, det vil si medlem i Hervik-utvalget, som foreslo ordningen. Skattefunn er en støtteordning for forskning og utvikling (FoU) i næringslivet.

Kort forklart: Bedrifter kan søke om støtte til FoU og får den utbetalt i form av skattefradrag.

Skattefunn regnes som en suksess. Den koster nå skattebetalerne mer enn fire milliarder i året.

Hervik-utvalget ble nedsatt i 1999. Da så Norge ganske annerledes ut enn i dag. Vi hadde en verdiskaping (inntekt) per hode på linje med resten av Norden. Oljeprisen lå rundt 30 dollar, og fremskrivninger fra Finansdepartmentet og Olje- og energidepartmentet indikerte at oljesektorens betydning hadde toppet seg. Nå skulle vi forberede oss på et kraftig fall i inntekter fra olje- og gass virksomheten de neste 10-20 årene.

Stemningen var rett og slett litt dårlig.

Det var tid for omstilling, og det gjaldt å komme opp med økonomisk-politiske virkemidler som kunne støtte oppunder en omstilling vekk fra en råvarebasert økonomi og over i en kunnskapsbasert økonomi. Lykken var forskning- og utviklingsaktivitet på linje med den i Sverige og Finland og high-tech bedrifter som Nokia og Ericsson.

Så derfor fant vi i Hervikutvalget på Skattefunn. Skattefunn kom i 2002, skulle inspirere norske bedrifter til å investere mer i forskning og utvikling (FoU) og bidra til å bringe vår FoU innsats opp på nivå med være naboland.

Skattefunn skulle fremme innovasjon og omstilling bort fra olje og gass. Behovet for dette skulle vise seg å bli mindre akutt enn antatt.

Årene som fulgte ble en sjelden gullalder for norsk økonomi. Olje- og gassinntektene økte i stedet for å avta. Alle piler pekte oppover. I dag ligger ikke lenger verdiskaping per hode i Norge på linje med de andre nordiske landene, men snarere 35-67 prosent høyere. Og selv etter et dramatisk oljeprisfall ligger oljeprisen nå på 70-80 dollar.

Nokia er det ingen som drømmer om lenger. Slutten på oljealderen debatteres igjen, men den er i alle fall forskjøvet med flere tiår i forhold til hva vi trodde i 1999.

Vi kunne således ha greidd oss godt uten Skattefunn. En rekke studier på mikronivå, inkludert en ny evaluering levert av Samfunnsøkonomisk Analyse rett før sommeren, indikerer imidlertid at de bedriftene som har fått støtte gjennom Skattefunn, i det minste har investert mer i FoU enn det de ellers hadde gjort. Det er fint. Men om det forsvarer det antallet milliarder vi bruker på dette hvert år, er høyst uklart.

Hva med den politiske ambisjonen som var utgangspunktet for lanseringen av Skattefunn? 
Ambisjonen var at Norge skulle løfte sin FoU-innsats fra 1,6 prosent av verdiskapingen (bnp) til gjennomsnittet i OECD i 2005 og til tre prosent i 2010.

Er ambisjonen realisert?

Fasiten er at vår FoU-innsats fortsatt ligger under OECDgjennomsnittet og våre nordiske naboer og betraktelig under den absolutte målsetningen om tre prosent. Vår FoU-innsats utgjør i dag to prosent av bnp. Sveriges ligger på over tre prosent.
Noen vil innvende at norsk verdiskaping har økt voldsomt, og at i absolutte tall har FoU-innsatsen økt betraktelig. Men ser vi på andelen ansatte i næringslivet som arbeider med FoU, har det skjedd fint lite siden 2000. Og vi har en mye mindre forskningsintensiv arbeidsstyrke i næringslivet enn våre nordiske naboer.

Viktigst er at andelen av FoU som er finansiert av næringslivet, faktisk er gått noe ned siden 2000. I relative termer bidrar næringslivet mindre enn før til den norske FoU-innsatsen – og staten mer.

Det var ikke det som var tanken da vi fant på Skattefunn.

Fremskrivninger er vanskelig. Ingen vet hva fremtiden bringer. Derfor skal vi være forsiktig med å bruke offentlige ressurser på å gi støtte til ymse prosjekter i næringslivet basert på usikre utviklingstrekk. Det er et poeng som næringsminister Torbjørn Røe Isaksen kan ta med seg når han begynner oppryddingen.

Publisert 9. okt. 2018 18:49 - Sist endret 9. okt. 2018 18:49