Overflødige kapitalister

Spørsmål: Hvor mange kapitalister trengs for å skru i en lyspære? Svar: Ingen.

Sammenlignende studier viser at selveide bedrifter har mer stabil sysselsetting, høyere produktivitet, mindre forskjeller innad og større trivsel på jobben, skriver Kalle Moene.

Kronikken er skrevet av Kalle Moene, først publisert i Dagens Næringsliv 9. juni. 

Foto av Kalle Moene.
Kalle Moene skriver om kooperativer og arbeidsstyrte bedrifter DN. Foto: Francesco Saggio

Kapitalister trengs ikke for å skru i lyspærer, og kanskje heller ikke til andre ting som skal gjøres. De som mener at de kan gjøre det selv, ser at arbeidsgiver ikke er kapitalist fordi han er sjef, men snarere sjef fordi han er kapitalist. De ser at rollen hans kanskje er overflødig i en verden med moderne kredittinstitusjoner. De innser at det går an å jobbe i en bedrift eid av dem som jobber der.

Mange arbeidstagere har innflytelse over eget arbeid først og fremst gjennom fagorganisering som har vært et godt alternativ til lokalt eierskap. Men fagorganisering er i tilbakegang overalt i verden. Likevel diskuterer vi sjelden kollektivt eie som alternativ til kollektive forhandlinger.

Går vi bare langt nok tilbake i arbeiderbevegelsens internasjonale historie, sto disse to alternativene klart mot hverandre. Skulle arbeiderbevegelsen 1. satse på egne bedrifter og bygge det nye samfunnet gjennom kooperativer og arbeiderstyrte bedrifter, eller 2. satse på fagforeninger og politiske partier for å få innflytelse over lønn og sysselsetting gjennom politikk og kollektive forhandlinger? Skulle bevegelsen satse på lokal eller sentral makt – på anarkisten Proudhon eller sentralisten Marx?

Den gangen var valget i realiteten et spørsmål om tilbud og etterspørsel. Å satse på å bli selveiere krevde kapital; å satse på fagforeninger krevde militante arbeidere. Tilgangen på kapital var liten, mens tilgangen på militante arbeidere var stor. Resultatet ga seg selv.

I dag er situasjonen en annen. Tilgangen på kapital er stor, mens tilgangen på kamplystne aktivister er liten. Et godt utbygget kredittmarked innebærer at muligheten for å eie er større enn noen gang. I tillegg er folk rikere og bedre utdannet. De er mer opptatt av autonomi og selvrealisering. De er mindre tolerante mot overflødige sjefer og et unødvendig hierarki. De kan derfor ønske å eie i fellesskap, dele produksjonsresultatet og styre virksomheten i tråd med prinsippene for demokrati på arbeidsplassen. Da kan de også beskytte seg mot toppledelsens jakt på kortsiktig gevinst som så lett kan ødelegge gode og stabile arbeidsmiljøer.

Sammenlignende studier viser at selveide bedrifter har mer stabil sysselsetting, høyere produktivitet, mindre forskjeller innad og større trivsel på jobben.

I boken «Markeder uten kapitalisme» fra 1990, oppsummerte Tone Ognedal og jeg noen av disse fordelene. Demokratisk styrte virksomheter er «så nær vi kan komme sosial rettferdighet, og den mest formålstjenlige ordningen for det felles beste», som John Stuart Mill sa i 1848.

Ingen tror at marked uten kapitalisme bare har fordeler. Ett problem er risikokonsentrasjon. De ansatte plasserer alle eggene i samme kurv når sysselsetting og sparepenger er avhengig av samme usikre virksomhet.

Et annet og mindre kjent problem er ulikhet: paradoksalt nok kan likhet innad i hver bedrift gi stor ulikhet mellom bedrifter. Når hver dyktig medarbeider gjør andre medarbeidere bedre, vil selvsagt alle ha de beste på sitt lag. Tilnærmet lik deling innad kan da innebære at de beste bare går dit de andre dyktige medarbeiderne er. Da blir det som i advokatbransjen der arbeiderstyrte bedrifter lenge har vært normen: Krake søker make og de som har høyest inntjening, jobber derfor helst med andre som er like gode, mens de som har lavere inntjening, ender opp med andre som også har lav inntjening.

Det er imidlertid verdt å merke seg at problemene knyttet til både risikokonsentrasjon og ulikhet i noen grad kan motvirkes av det samme fornuftige tiltaket. Selveide bedrifter kan nemlig med stor fordel kombineres med en annen kjepphest som jeg har agitert for i denne spalten – en skattefinansiert ordning som sikrer at alle i samfunnet får en grunnleggende inntekt beregnet som en fast andel av nasjonalinntekten i landet. En slik grunnleggende inntekt bidrar til omfordeling og til noe forsikring mot svingninger i lokale inntekter i selveide virksomheter.

Kan det bli vel mange alternative ordninger på samme tid? Nei, krisen i det sosiale demokratiet i verden er nettopp mangelen på gode likhetsskapende og markedsbaserte reformer som kan mobilisere befolkningen til nye fremskritt. Stivner vi i tilvante organisasjonsformer og i forsvaret for det bestående, åpner vi døren på vidt gap for populismens proteksjonistiske demagoger.

Publisert 12. juni 2018 13:57 - Sist endret 12. juni 2018 14:28