Kapitalismens dynamikk

I dag er det to hundre år siden en av verdens fremste økonomer, Karl Marx, ble født.

Marx var imponert over resultatene, som vi ser, men også kritisk. Han viste hvordan den reelle konkurransen ikke bare skapte sivilisasjon, men også ulikhet, barnearbeid, og nød – hvordan den ikke bare skapte fremgang, men også kapitalkonsentrasjon, kriser og fattigdom, skriver Kalle Moene. Illustrasjonsfoto av Colourbox.

Kalle Moene skriver om Karl Marx i DN. Foto: Francesco Saggio

Kronikken er skrevet av Kalle Moene, først publisert i Dagens Næringsliv 5. mai

Det er grunn til å feire jubileet med fynd og klem – og med den demokratiske fanen høyt hevet. Autoritære regimer har uten grunnlag tatt Marx til inntekt for egen brutal undertrykking. Det første av disse regimene kom som kjent til makten hele 34 år etter at Marx døde. Han har likevel fått skylden for undertrykkelse og Gulag – han som hele livet kjempet for sosial frihet, politiske rettigheter og full ytringsfrihet både som redaktør, journalist og forfatter. Han betalte en høy pris for kampen han førte og endte som statsløs flyktning i London, nærmest ute av stand til å brødfø familien.

Marx kjempet også for allmenn stemmerett som han mente var «ekvivalent med politisk makt for arbeiderklassen i England der proletariatet danner den store majoriteten i samfunnet». Både for han og bestevennen, medforfatter Friedrich Engels, var demokratiet ikke bare nødvendig, men også tilstrekkelig, for å nå sosialistiske mål. «En ting er sikkert», skrev Engels i 1891 til Lenins store irritasjon: «vårt parti og arbeiderklassen kan bare komme til makten under den demokratiske republikken. Dette er den spesielle formen for proletariatets diktatur».

Selv om det er viktig å korrigere det feilaktige bildet av Marx som antidemokratisk, bør 200-års jubileet først og fremst dreie seg om de mer faglige bidragene hans. På sin tid må han ha vært blant verdens fremste økonomer, men han ble aldri anerkjent som det. I begravelsen i 1883 kom det bare 11 sørgende.

Som økonomer flest hadde han gode forklaringer på det meste. Ikke alle har stått seg. Det som har stått seg best er ikke arbeidsverditeorien, men forståelsen av kapitalismen som dynamisk system. Grunnlaget er det jeg har kalt den reelle konkurransen om å innføre det nye og avskaffe det gamle enten det dreier seg om produkter, teknologier, markeder eller samfunnsorganisering.

For eksempel beskriver Marx (i 1848) hvordan jakten på superprofitt har «gitt produksjon og forbruk i alle land en kosmopolitisk karakter gjennom verdensmarkedet. (...) De gamle nasjonale industriene er blitt ødelagt og ødelegges daglig. De fortrenges av nye industrier som alle siviliserte nasjoner må innføre, industrier som (…) bearbeider råstoffer fra fjerne himmelstrøk [som] forbrukes (…) i alle verdensdeler. (…) I stedet for den gamle nasjonale selvforsyningen (…) kommer et allsidig samkvem, en allsidig innbyrdes avhengighet mellom nasjonene … Borgerskapet siviliserer alle nasjoner, også de mest barbariske, ved hjelp av hurtige forbedringer i produksjon og (…) samferdsel».

Dette er en analyse av globaliseringen 150 år før den kom for fullt. Marx var imponert over resultatene, som vi ser, men også kritisk. Han viste hvordan den reelle konkurransen ikke bare skapte sivilisasjon, men også ulikhet, barnearbeid, og nød – hvordan den ikke bare skapte fremgang, men også kapitalkonsentrasjon, kriser og fattigdom. Utviklingen var ujevnt fordelt geografisk og over tid.

En oppgangskonjunktur er tilsynelatende arbeiderklassens beste venn. Ledigheten går ned. Men når tiden derfor endelig er inne for at arbeiderne kunne skaffe seg mer av alle verdiene de skapte, svarte systemet med en krise – lavere investeringer og økende arbeidsledighet.

Marx fremholdt videre hvordan krisene skulle forstås som kompliserte fenomener der virkninger av én krise igjen ble årsakene til den neste «akkurat som himmellegemene gjentar det kretsløp de en gang har startet».

Kapitalismens dynamikk viser seg i nye produkter, nye teknologier og nye produksjonsmåter. Den som vinner et innovasjonskappløp kan få en betydelig monopolprofitt ved å ligge et hestehode foran konkurrentene. Men monopolet varer bare til andre konkurrenter skaffer seg metoder eller produkter som er enda bedre. Kapitalismen kan ikke eksistere uten slike stadige endringer.

Den som forsto Marx best på dette området, er forrige århundres kanskje fremste økonom, den politisk konservative Joseph Schumpeter. Han kalte den dynamiske konkurransen for kapitalismens kreative destruksjon – selve essensen i den kapitalistiske utviklingen, som han sa. Han ga all ære til opphavsmannen bak forståelsen av mekanismen: Karl Marx.

Oppgaven som Schumpeter stilte seg, var å gjenta («restate») analysen av hvordan den dynamiske konkurransen revolusjonerer den økonomiske strukturen innefra og hvordan den ødelegger det gamle ved å skape det nye.

Mange økonomer og kommentatorer er trolig for besatt av pris og kostnadskonkurranse til å se den reelle konkurransen klart nok. I den grad Schumpeter kommenteres, blir han gjerne karakterisert som «the revolutionary non-Marxist», mens han i realiteten er «the non-revolutionary Marxist». Trolig ville han være stolt av den siste betegnelsen – til ære for dagens jubilant.

Publisert 7. mai 2018 11:48 - Sist endret 7. mai 2018 15:09