Trumps særinteresser

Brede handelsavtaler er forbrukernes beste venn. De sikrer en verdenshandel som gagner flertallet - ikke særinteressene.

Med multilaterale forhandlinger blir det markedskreftene og ikke særinteressene som får dominere, og slik får vi mest mulig ut av vår globale ressursbase, skriver Karen Helene Ulltveit-Moe. Illustrasjonsfoto av Axel Ahoi.

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe, først publisert i Dagens Næringsliv 13. april.

Foto av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe skriver om internasjonal handel og særinteresser i DN. Foto: UiO

USAs president Donald Trump lider av den vrangforestillingen at internasjonalt økonomisk samkvem er en form for konkurranse i å eksportere mest: eksport er bra, import er dårlig og målet om mest mulig eksport relativt til import nås gjennom «deals» – best mulig avtaler. Brede – såkalte multilaterale – handelsavtaler er for de godtroende og naive, mens det saliggjørende er bilaterale avtaler hvor det er kjøttvekten som teller.

Verre blir det også av at måten han søker å nå sine bilaterale avtaler på, til forveksling minner om hvordan avtaler gjøres i Gudfaren-filmene.

Det er forfriskende når Frankrikes president Emmanuel Macron responderer med å erklære at han ikke diskuterer noen ting med en pistol mot pannen.

Det er i og for seg ikke bare president Trump som sliter med å forstå at et land er ikke en bedrift og at import er akkurat like verdifullt som eksport. Det fleste vestlige land – herunder Norge – har lang tradisjon for å holde seg med statlige institusjoner som har som oppgave å fremme eksport, men vi finner ingen paralleller på importsiden.

Det er derfor karakteristisk at det meste av diskusjonen og bekymringen i kjølvannet av president Trumps ville krumspring har konsentrert seg om eksportbedriftene og eksportnæringene, som står i fare for å miste eller få dårligere markedsadgang. De som intervjues, er bedriftseiere som vil tape på at deres eksport til USA bli gjenstand for toll på stål eller aluminium. De som ikke intervjues, er forbrukerne i USA, som vil møte høyere bilpriser, og Kinesiske forbrukere, som vil måtte betale mer for frukt, vin og nøtter når Kina gjengjelder med toll på amerikanske varer.

Bakgrunnen for at internasjonal handel er et fenomen som det er verdt å kjempe for, dreier seg imidlertid ikke om eksportmaksimering. Det handler om internasjonal arbeidsdeling og om at med fri verdenshandel kan alle land bruke ressursene sine på å produsere det de er relativt best til. Fri verdenshandel tillater at vi utnytter våre relative (komparative) fortrinn, og så bytter vi. Slik sitter vi alle igjen med en større kake.

For de aller fleste av oss er det ikke den uteblivende eksport som vi i første rekke vil kjenne på kroppen dersom vi får en mindre fri verdenshandel. Det er den uteblivende importen. Redusert import gir høyere priser og redusert utvalg for forbrukerne. Kort sagt: mindre igjen for pengene og dårligere velferd.

Tenk på hvor mange av de forbruksartiklene du til daglig kjøper hvor «Made in …» definitivt ikke ender med « … Norway».

I tillegg rammes alle de bedriftene som baserer sin produksjon på internasjonale verdikjeder og importerer innsatsvarer til produksjonen. Antall bedrifter som bruker importerte varer i sin produksjon er mye høyere enn antall bedrifter som eksporterer sine produkter.

Den frie importen som flertallet nyter godt av, sikres nettopp av de multilaterale handelsavtalene som president Trump vil til livs. Derfor er det vi forbrukere som bør gå på barrikadene og demonstrere til forsvar for det multilaterale handelsregimet som Verdens handelsorganisasjon (WTO) har stått i spissen for. Og det gjelder ikke bare oss forbrukere i et lite land, men også forbrukerne i store land.

Multilaterale avtaler sikrer handelsregimer som gagner det store flertallet, i motsetning til en handelspolitikk drevet av særinteresser.

Bilaterale og unilaterale handelsforhandlinger vil typisk bli dominert av nettopp særinteresser på den ene eller begge sider av bordet. Særinteressene finner vi hos bedrifter i importkonkurrerende næringer – for eksempel norsk landbruk – som er mer opptatt av handelshindringer enn av handelsliberalisering.

Det er også særinteressene som står rundt president Trump i det ovale rommet når han undertegner dekretet som lanserer innføring av toll på aluminium og stål for – etter sigende – å beskytte amerikanske interesser. Men det er ikke amerikanske interesser som beskyttes, men stålindustriens.

Multilaterale forhandlinger evner å fremme det uorganiserte flertallets interesser snarere enn de velorganiserte enkeltgruppers interesser. De evner det fordi de i større grad mobiliserer (potensielle) eksportørenes støtte, som således fungerer som motvekt til de som ønsker seg handelshindre. Slik nøytraliseres motkreftene mot en fri verdenshandel. Og derfor er eksportørene indirekte så viktige for oss alle.

Med multilaterale forhandlinger blir det markedskreftene og ikke særinteressene som får dominere, og slik får vi mest mulig ut av vår globale ressursbase. Men oddsen for at særinteressenes nye venn, USAs president, tar dette til seg, er vel nokså høy.

Publisert 16. apr. 2018 12:59 - Sist endret 18. apr. 2018 11:15