Hvem skal arve verden?

Ny teknologi endrer inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital.

Løsningen ligger i å finne ordninger som automatisk gir vanlig folk en større andel av de verdiene som den nye teknologien bidrar med, skriver Kalle Moene. Illustrasjonsfoto av Igor Ovsyannykov.

Kronikken er skrevet av Kalle Moene, først publisert i Dagens Næringsliv 24. mars

Kalle Moene skriver om teknologisk endring og inntektsfordeling i DN. Foto: Francesco Saggio

Vil kapitaleierne ta over alt? Lønnstagernes andel av bedriftenes verdiskaping – som det heter – og av hele nasjonalinntekten, ser ut til å ha en fallende tendens i de fleste land. Lønnsandelen faller i land som Japan og Tyskland så vel som USA, Kina og Norge.

De to økonomene, Loukas Karabarbounis og Brent Neiman, viser et klart bilde: minst 42 av 59 land som har mer enn femten år med relevante observasjoner i perioden 1975 til 2012, har en negativ trend i lønnsandelen.

Riktignok er det er konkurrerende beregninger. De som har mest greie på det i de anvendte forskningsmiljøene, enten det gjelder ILO, IMF, Norges Bank eller SSB, ser likevel ut til å være enige. Lønnstagernes andel går ned, kapitaleiernes andel går opp. De er også enige om at tendensen gjelder Norge nesten like mye som andre land, til tross for sterke fagforeninger. En rapport fra Norges Bank viser at norske lønnstageres andel av verdiskaping faller i perioden fra 1987 til i dag. Lønnsandelen var derimot stigende fra 1930 til 1980, men for denne perioden er tallene mer usikre.

Endringene er oppsiktsvekkende. Utviklingen etter 1980 bryter nemlig med et gammelt mønster i alle land. Den funksjonelle inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital har lenge vært to tredjedeler til arbeiderne og én tredel til kapitaleierne. Nå endres den i kapitaleiernes favør. De får en økende andel av en voksende kake.

Hva er forklaringen? Det er flere å spekulere på. Jeg har mest tro på at den viktigste dreier seg om arbeidssparende teknologi, særlig i en globalisert økonomi der internasjonale selskaper har markedsmakt.

Arbeidssparende teknologi er selvsagt like lite nytt som bekymringen for at nye maskiner tar levebrødet fra folk. Begge deler har preget økonomi og politikk helt siden snekkeren James Hargreaves i 1764 fant opp den første Spinning Jenny som med én mann kunne erstatte 24 manns arbeid. At det i lange perioder likevel har gått bra, henger sammen med at mekaniseringen har frigitt arbeidskraft til uløste arbeidsoppgaver som ikke like lett kunne mekaniseres. Veksten i uløste oppgaver har vært større enn strømmen av frigitt arbeidskraft. Det samme kan også skje igjen i digitaliseringens tidsalder.

Det som kanskje er nytt i dag er graden av automatisering og mulighetene for maskinlæring til nye arbeidsoppgaver. Maskiner kan nå tilegne seg kunnskap. De kan løse uløste oppgaver og i noen grad selv produsere nye maskiner. Et resultat er at prisen på moderne kapitalutstyr har falt på verdensbasis og at det derfor er blitt enda mer lønnsomt å erstatte arbeid med kapital.

Mulighetene for å profittere på ny teknologi varierer likevel. De som vinner kappløpet om å anvende den, kan tjene mye. De som foretar den siste markedstilpasningen, gjerne til globale markeder, tjener kanskje aller mest. Disse vinnerne kan ta hele gevinsten i spesialiserte markeder enten de heter Telenor, Kongsberggruppen, Apple, Facebook eller Cambridge Analytica.

Vinnerne-tar-alt-konkurranse skaper forskjeller. Samlet kapitalinntekt fordeles derfor ulikt mellom eiere. Superstjernene tar mest her som i arbeidsmarkedet. Trolig er endringene blant kapitaleierne større enn den gjennomsnittlige endringen mellom arbeid og kapital. Men i gjennomsnitt taper altså arbeidstagerne, mens kapitaleierne som gruppe vinner.

Utviklingen er paradoksal siden så mange av dem som tjener mest på den nye teknologien, bare i liten grad har utviklet den. De anvender den, men skaper den ikke. Mye av den nye teknologien er derimot utviklet gjennom langsiktig internasjonal forskning, som regel statsfinansiert, eller statssubsidiert, gjennom skatter og avgifter som først og fremst lønnstagerne betaler. De som bidrar mest i finansieringen av denne forskningen er derved de som på sikt kan bli taperne på den teknologien som forskningen skaper.

Løsningen er selvsagt ikke å slutte å finansiere forskning og utvikling. Løsningen ligger i å finne ordninger som automatisk gir vanlig folk en større andel av de verdiene som den nye teknologien bidrar med. Slike ordninger kan komme i stand på flere måter, inklusiv et større innslag av aksjer til de ansatte og kanskje aller helst eksplisitte kollektive delingsordninger på landsbasis, der alle innbyggere får en fast andel av verdiene som produseres.

Det er kanskje sant at i fremtiden er jobbene for maskiner, mens livet er for mennesker - men da må vi ha delingsordninger som gir faste og likere inntektsandeler til alle.

Publisert 3. apr. 2018 11:08 - Sist endret 11. sep. 2020 08:46