Klimaproblemet nedenunder

Australia – og Norge – kan lære av New Zealands regulering av tilbudet av fossile brensler heller enn etterspørselen.

Australias kull forurenser mer enn vår olje og gass, men fordelene ved å regulere utvinning gjelder også for Norge, skriver Bård Harstad i DN. Illustrasjonsfoto av Thomas Hafeneth.

Kronikken er skrevet av Bård Harstad, først publisert i Dagens Næringsliv 9. februar.

Foto av Bård Harstad
Bård Harstad skriver om regulering av tilbudet av fossile brensler i DN. Foto: Ellen Gossner Lande

Som et avbrekk i norsk oljedebatt kunne en kanskje henvende seg til klodens største kulleksportører. Og nettopp det har jeg gjort nå på skrivende dag – tross skiføret hjemme var jeg ikke vanskelig å be da det kom invitasjon til å gi plenumsforelesningen på den årlige konferansen til Australasian Agricultural and Resource Economics Society (AARE).

For Australias avhengighet av kull kan minne om vår avhengighet av olje og gass, men den medfører enda større utslipp. Samtidig kan vi lære mye av en sammenligning.

Australia var lenge verdens største eksportør av kull; nå kun forbigått av Indonesia. Siden australierne også er blant dem som vil bli mest påvirket av klimaendringer, er det kanskje overraskende at de ikke tidligere har koblet debattene om klima og kull. Men så lenge klimaforhandlinger dreier seg om nasjonale utslipp heller enn egen utvinning, så ser de seg ikke ansvarlig for andres forbrenning av deres kull.

Nå flettes de to debattene sammen. I Queensland ønsker det indiske Adani-selskapet å åpne landets største kullgruve. Anlegget krever store investeringer, og når de er gjort, vil gruven gi kull i 60 år og medføre utslipp større enn de nordiske utslippene – hvert eneste år. Gruven er enorm, men vil være relativt lite lønnsom, og Adani krever derfor offentlige subsidier til jernbaner og annen infrastruktur. Lokale myndigheter vil gjerne støtte prosjektet i håp om arbeidsplasser og forsinket utflytting.

Det hele virker risikabelt siden India, som skal importere det meste av kullet, har lovet å redusere sitt kullforbruk. I en klimavennlig verden vil etterspørselen etter kull gå ned, og derfor er australske banker lite lystne på å finansiere gruven. Kinesiske banker og Indias statsbank er mer sannsynlige investorer, og dersom sistnevnte støtter prosjektet, vil Indias opprinnelige løfte være lite troverdig.

Dersom kinesiske banker og Indias statsbank finansierer prosjektet, tyder det på at de har lave forventninger til at Parisavtalen vil føre til store kutt i den globale etterspørselen etter kull. Åpning av gruven er nærmest som å gamble på at klimaavtalen vil mislykkes. Den pessimistiske forventningen er selvoppfyllende, siden flere gruver gjør fremtidige kutt vanskeligere.

Australske politikere har myndighet til å bestemme om nye kullgruver skal åpnes. På dagens forelesning rakk jeg å analysere flere fordeler ved å begrense mengde kull og den noe høyere råvarepris det vil medføre:

  • Redusert tilbud gir høyere pris til eksportører som Australia; i motsetning til de lavere prisene som følger av redusert etterspørsel.
  • Etterspørselen etter Australias naturgass kan øke når kull blir dyrere.
  • Høyere kullpriser gir økte investeringer og inntekter til den voksende industrien som satser på fornybare energikilder.
  • Høyere pris globalt motiverer selv «gratispassasjer» – land uten ambisiøs klimapolitikk – til å redusere eget kullforbruk og satse på fornybare kilder.
  • Det blir mindre fristende å være gratispassasjer når den globale prisen uansett er høy.
  • Redusert utvinning signaliserer Australias forventning om at Parisavtalen kan minske etterspørselen. Slike forventninger er, som nevnt, selvforsterkende.
  • Dersom Parisavtalen likevel mislykkes, så setter begrensninger på utvinning et tak på forbruk av fossile brensler og dermed blir dette en slags forsikringsordning for klimaet. 

Australias kull forurenser mer enn vår olje og gass, men fordelene ved å regulere utvinning gjelder også for Norge og andre eksportører. Disse fordelene er selvsagt større om flere eksportører går sammen om å kutte utvinning. Eksportprisen blir da enda høyere, og vi unngår at andre utvinner mer når vi selv utvinner mindre.

Men vil det fungere i praksis?

I denne forelesningen kunne jeg ikke vise til norske erfaringer med å regulere utvinning – dessverre. Isteden kan begge land lære av New Zealand, der jeg møtte miljøverndepartementet tidligere i uken.

Som EU har New Zealand et system med handel av utslippskvoter. I motsetning til EU, der det er de som faktisk slipper ut CO 2 som må kjøpe kvoter, så er det utvinnere og importører av fossile brensler som må kjøpe utslippsrettigheter i New Zealand. Slik vil tilnærmet alle utslipp fanges opp av systemet, selv om relativt få aktører deltar i kvotemarkedet. Systemet er lettere å administrere og det kan dermed favne flere sektorer enn det vi har klart i Europa.

New Zealand har illustrert de administrative fordelene ved en klimapolitikk som regulerer tilbudssiden istedenfor etterspørselen i markedet for fossile brensler. De øvrige fordelene kommer på toppen av det hele – for eksportører som oss.

Publisert 12. feb. 2018 13:09 - Sist endret 16. jan. 2019 14:58